Øyekast

Kapittel 15 Alt skal til

En gutt med lyst brunt hår, et selvsikkert uttrykk i øynene og en rød jakke som fortalte at han var fra Senteret. Utrykket i ansiktet mitt fortalte nok alt. For alle personene som gikk forbi meg så jeg nok ut som en gutt som skulle til å tisse på seg selv. Jeg løp bort bak en reklameplakat, hele tiden skuffet jeg borti menneskene på stasjonen, og sa unnskyld til de jeg kom borti. Jeg skumpet borti ganske mange. Det samme spørsmålet surret rundt i hodet på meg hele tiden. Hva gjorde han her? Det virket helt umulig at han skulle være her akkurat nå. Helt uvirkelig. Jeg bestemte meg for å gjemme meg bak reklameplakaten til han hadde gått. Men hva gjorde han her? En Juniorargon som fortsatt satt fast på treningssenteret kunne ikke bare plutselig bestemme seg for å dra til den andre byen. Med mindre han hadde fått direkte ordre om å dra hit. Men hvorfor Mika? Av alle mennesker! Jeg kunne godt huske den kvelden vi hadde hatt en ny prøve, og Cassie vant igjen. Hun hadde vunnet sitt 16. merke den dagen. Og hun hadde også dyttet til Mika, så han hadde brukket armen sin. Mika hadde aldri vært vår bestevenn, men han hadde aldri vært direkte slem mot oss heller. Det var vel bare konkurranseinstinktet til han og Cassie som hadde ødelagt et potensielt vennskap. Jeg tittet bak kanten av reklameplakaten og myste mot den tette befolkningen av stressede mennesker. Mika stod der enda. Det var nesten umulig å ikke få øye på den røde oppdragsjakken til en Juniorargon. Den som fikk meg til å angre på at jeg hadde dratt hit. Nei! Du får ikke lov til å tenke sånn. Hvis Cassie hadde stått der jeg sto akkurat nå, så ville hun definitivt fortsatt fremover. Som hun alltid gjør. Jeg bestemte meg for å gå vekk fra stasjonen og følge den egentlige planen. Å finne Cassie og snakke med henne. Noe som egentlig var en ganske dårlig plan når jeg først tenkte over det. Jeg smøg meg bakover mot den store kiosken som stod på stasjonen. Plutselig dultet jeg borti noen som fikk meg til å stoppe opp. Jeg snudde meg raskt og fikk øye på den personen jeg hadde minst lyst til å se. "Hei Mika"

"Seth?! Hva gjør du her? Du er en fare for oppdraget!" Jeg glante stygt på gutten som stod overfor meg. Han så alvorlig på meg og kikket seg hele tiden rundt som om det var noen som fulgte med på han. Det fikk meg til å tenke at han kanskje ikke var her på grunn av meg allikavel. "Hva er det du gjør her egentlig?" spurte jeg. Mika hevet et øyenbryn. Han sukket og slo ut med armene. "Jeg er på et oppdrag, hvis du ikke har sett det din tufs" Den røde jakken ga mer mening nå. Jeg reiste meg ordentlig opp og satte armene i kors over brystet. "Ja, jeg ser jo det...Men hva er det du skal gjøre her?" Mika klødde seg litt på pannen og så irritert på meg. Det så ut som at et lite lys plutselig gikk opp for han. "Vent nå litt!" utbrøt han plutselig. "Du er savnet fra senteret! Du har vært borte i flere dager nå!" Jeg sukket. Hvis jeg bare ikke hadde sagt noe om oppdrag i det store hele..."Kom opp med én god grunn til at jeg ikke skal melde fra til senteret om deg akkurat nå" Flott, det var det. Nå kom Mika til å melde meg inn igjen, og jeg hadde ikke utrettet en forskjell enda engang. Kanskje det bare var bedre å si sannheten? Jeg nølte litt. Mika kikket irritert på meg. "Jeg kom for å finne Cassie"

Mika måtte nesten sette seg ned, fordi han lo så kraftig av det jeg nettopp hadde sagt. "Finne Cassie?!" fikk han omsider presset fram mellom latterkulene. Han reiste seg ordentlig opp og 'tørket en tåre'. "Er du gal?" Jeg ristet bestemt på hodet. "Nei, jeg er ikke gal. Jeg vil bare finne Cassie, ta henne med et eller annet sted som er trygt hvor senteret ikke kan overvåke henne lenger og ta ting derfra, som det kommer" Mika så på meg som om jeg virkelig var gal. Han lo en kort liten latter igjen bare for å avslutte den morsomme delen, og dro meg ut av folkemengden mot utgangsdøren.

"Okey, hør nå her Seth. Jeg er enig i at senteret sine avgjørelser har vært litt i det meste laget i det siste, men dette? Det er galskap" Jeg ristet bestemt på hodet igjen. "Nei, du skjønner ikke"sa jeg oppgitt. Hvorfor kunne han ikke bare finne seg i det? Hvorfor kunne han ikke bare akseptere at jeg kom til å gjøre dette, uansett hva? Uten Cassie på senteret sammen med meg var alt helt grått. Spesielt siden jeg egentlig ikke hadde noen fremtid der. De hadde dømt meg til et liv på Argonsenteret uten noen mulighet overhodet til å bli en ekte feltargon, slik Mika var på god vei til å bli nå. "Jeg må gjøre dette. Jeg mener...Det er Cassie vi snakker om her" Et kort øyeblikk kunne jeg skimte et lite glimt i blikket hans at han kanskje ville hjelpe meg, men det hardnet straks og ble alvorlig igjen. Han dro fort fram mobilen sin og trykket på hurtigtasten. Mika kom til å ringe dem. Jeg kunne ikke forestille meg den straffen jeg ville fått hvis jeg ble tatt nå. Jeg hadde brutt i hvert fall to lover for å komme meg så langt. Med tanke på den ene loven jeg brøt sist for bare å få en så streng straff som den jeg fikk, så var bare tanken på det som ventet meg der borte helt forferdelig å tenke på. Mika så fort på meg og satte mobilen til øret. "Mika" sa jeg fort. "Du trenger ikke å gjøre dette. Bare tenk på. Eh, tenk på..." Jeg kunne ikke tenke på noe i farten. Jeg fikk panikk og grep etter armen hans så Mika nesten glapp mobilen sin. Han rev til seg armen og dro frem en rar dings jeg aldri hadde sett før. Den var sølvgrå og bestod av to runde deler. Det var forresten lyseblå LED-lys på den. Som fikk den til å se enda merkeligere ut. "Hva er det?" spurte jeg. Jeg prøvde å rygge litt bakover, men han holdt meg tilbake med den ledige hånden sin. Han ventet på at noen skulle svare i den andre enden, og trommet fingrene utålmodig mot dekselet på mobilen sin. Mika snudde meg rundt og grep etter hendene mine. "Det er noe som hindrer deg i fra å stikke av" Han sa det som om det var ren prosedyre. En prosedyre han aldri hadde gjort før. Han tok tak i den ene hånden min og satte på den rare dingsen rundt det ene håndleddet mitt. Med en gang han satte den på så fikk jeg et lite støt gjennom hele armen.  Jeg ble litt skremt av at den satt fast. Akkurat slik den andre oppfinnelsen satt fast til hele den andre hånden min. Mika begynte å snakke til personen i den andre enden. Jeg kunne ikke la dette skje! Hva skulle Cassie gjøre da? Leve det nye livet sitt som hun trodde hun alltid hadde levd? Jeg kikket bort på Mika. Han snakket iherdig i mobilen, og la ikke merke til at jeg flyttet på meg. Så slo jeg til. Jeg slengte meg løs fra Mika sitt grep på armen min og slo til han så hardt jeg kunne med den rare dingsen som fortsatt satt fast til håndleddet mitt. Så løp jeg bort fra Mika som lå igjen på plattformen bak meg.