Øyekast

Kapittel 5 Game on part 3

Det er tider hvor man står frem stolte over det man har gjort, det man gjør eller det man kommer til å gjøre. Det er tider hvor man ser ned istedenfor opp på grunn av noe som ikke skulle vært gjort i det hele tatt. Det finnes tider når man glemmer å se seg tilbake, og når man husker fortiden så altfor godt. Men det verste er tiden når man ikke husker noen ting.

Jeg skulle ønske jeg hadde gjort ting annerledes slik at jeg kunne vært med de jeg elsker litt lenger. Men skjebnen planla det ikke sånn for meg. Det viktigste med denne reisen er vel alt jeg lærte. Det er vel nå du liksom skal skakke på hodet og spørre: "Lærte hva?" Vel, nå skal du få høre. Ikke bare min side av denne dumme planen, men Seths sin også. Han har nemlig fortalt meg hva det var som skjedde mens jeg satt i heisen. Det var i hvert fall mer spennende enn det som skjedde hos meg.

Fy søren. Så redd som jeg er nå har jeg aldri vært i hele mitt liv. Jeg kan ikke fatte at Cassie har lyst til å holde på med noe sånt hver eneste dag som en feltargon. Men jeg støtter henne i hennes valg. "Sir! Jeg har ikke funnet noen enda!" lyden av en vakt som var knappe 10 meter bortenfor der jeg satt så stille jeg kunne med krampe i leggen. Jeg måtte finne en måte å komme meg unna på uten å lage en eneste lyd. Jeg begynte sakte å krabbe videre mot den retningen jeg skulle til. Knærne bråket lavt mot metallet idet de traff den. Jeg prøvde å puste ut og inn å lite jeg kunne, som jeg alltid gjorde når jeg og Cassie lekte gjemsel når vi var små. Gjett hvem som vant? Det er en grunn til at jeg ikke hadde like mange merker som Cassie. Egenskapen som innebar å være stille var en av dem. "Det kommer fra kanalen over oss, sir" Fillern, tenkte jeg. Den beste måten jeg kunne snike meg unna på var hvis det skjedde et mirakel...Og foreløbig så gikk det ikke noen lys på over hodet mitt. Vent nå litt, lys! Jeg måtte finne nærmeste sikkerhetskode boks. På den måten kunne jeg skru av lyset så jeg kunne snike meg ubemerket bort fra vakten som jeg hadde i hælene. Du er litt av en smart kar du Seth! Jo, tusen takk! Jeg krabbet videre i den retningen som virket rett. Etter noen meter så jeg et gitter som var boltret fast over det åpne hullet som førte ned i et annet rom. Rommet nedenfor var hvitt. Veldig hvitt. Og da mener jeg veldig hvitt! Veggene, bordet, gulvet, maskinen og den enslige stolen som stod der var hvite. Jeg lirket fort opp gitteret og heiste meg ned så stille jeg kunne i rommet. På veggen var det festet et skjema med ulike navn på som så kjente ut. Blandt annet Mika sitt navn sto der.

Barn som må sjekkes:
Sandra
Joakim
Mats
Siri
Mika
Jørn
Maddeline
Cassie

Jeg måtte lese hele listen en gang til før jeg rakk å skjønne at Cassie sitt navn stod der. Under alle sammen. Vi var flere hundre mennesker på dette anlegget. Hvorfor var åtte personer satt opp på en liste som sa at de skulle sjekkes? Så gikk det opp for meg. Jeg snudde meg rundt og kikket ordentlig nærme på bordet og stolen som stod inne i kroken av rommet. På stolen var det festet seler til både føtter og hender. Slike man ikke kommer seg så lett ut av. På bordet lå det flere rekker med sprøyter, pinsetter, små maskiner og tabletter. Det var sjokkerende. Når jeg tenker meg om, så var hele dette rommet sjokkerende! Maskinene viste blodtrykk, puls, hjerneaktivitet og muskler. Der virket som et forskningsrom hvor noen personene på dette senteret var spesielt utsatt for den fæle stolen. Jeg må finne Cassie og...Og hva? Fortelle henne det? Hun vil bare frike ut. Det er ikke noe snilt. Best å følge planen og glemme dette her, tenkte jeg. Jeg gikk mot den svære maskinen som var stilt opp mot den hvite veggen. Fra topp til tå var den dekket av lakkert metall. Midt på var den skjermen som viste alt sammen. Det viste seg at noen allerede hadde startet med testingen og maskinen var full av all slags mulig data. Jeg la hånden min forsiktig på det kjølige metallet og begynte å konsentrere meg. All kunnskapen føk gjennom hånden min. Jeg kunne kjenne varmen strømme og plutselig var alt borte. Slettet med en tanke. Så fikk jeg alt lyset til å gå og planen kunne fortsette.

Cassie's POV
"Jepp, her sitter jeg...Jaaaa" sa jeg høyt for meg selv. Dette var ordentlig kjedelig. Det å bare sitte i heisen som skulle gjennom alle etasjene før den endelig nådde kjelleren. I heisen var det helt blankt. Sånn seriøst. Ingen her hadde tydeligvis hørt om de firkantede tingene med farger på før. De kalt bilder. Jaaa, bilder. Det hadde hvert fint med noen i heisen så man slapp å se inn i metall i flere minutter. Gisp, jeg kjeder meg så mye at jeg begynner å snakke om bilder! Plutselig lagde heisen en rar plingelyd og dørene rullet tregt opp. Jeg hadde nådd kjelleren. "Godt det er lys her ja, jeg husker at vaktene snakket om at det ville være bekmørkt her nede hvis ikke lysene hadde vært på" sa jeg for meg selv. Så gikk lyset. Seth. Takk kompis, tenkte jeg sarkastisk. Jaja.