Drittsekk tvers gjennom

4) Vold er aldri løsningen

Gjennom Emmas øyne.

Det var gått en uke, og jeg begynte virkelig å føle meg hjemme. Både i huset og ikke minst på skolen. Folk hadde roet seg litt med stirringen, men det virket som Marius hadde rett. I løpet av de siste dagene var det flere gutter som hadde prøvd lykken og spurt om jeg ville ta en kjapp tur ut i bilen deres.

Først skjønte jeg ikke helt hva vi skulle gjøre i bilen, men da jeg fortalte Camilla om det lo hun og forklarte hva de egentlig mente. La oss bare si det slik at jeg ikke klarte å se de guttene som spurte om det i øynene senere.

Tiden hadde gått fort, Camilla, Erik og Marius var så herlig som jeg først trodde og vi kom så utrolig godt overens. Jeg kom virkelig til å trives. Lærerne mine var heller ikke ille, de fleste var ganske snille med noen få unntak. 

Vi hadde allerede fått mye lekser, men det var ganske rolig ellers. Heldigvis ingen prøver eller innleveringer første uken. Men det kom, det hadde allerede de fleste advart oss om. Jeg var på vei over plassen utenfor skolen da Camilla plutselig dukket opp fra intet og dro meg i motsatt retning.

"Hva skjer?" Spurte jeg mens vi hastet avgårde i følge med haugevis av andre elever, alle hadde tydeligvis samme mål. Hva det målet var, visste jeg ikke.

"Slåsskamp." Var alt hun sa. 

"Andre veien sant?" Spurte jeg håpefullt. Hun snøftet til svar og sa,

"Erru gal, du vil absolutt ikke gå glipp av dette." Vi hadde kommet på den andre siden av skolen, den siden som lå mot parkeringsplassen, jeg var tydeligvis ikke den eneste som ikke ville gå glipp av dette for plassen var stappe, proppe full av elever. Alle var samlet rundt noen jeg ikke kunne se hvem var, folk ropte og hoiet og det var et spetakkel uten like. 

"Jo, jeg går gjerne glipp av det." Mumlet jeg så lavt at hun ikke hørt det. Vi gikk opp trappen slik at vi så dem litt ovenfra. Da skjønte jeg med en gang hvorfor jeg ikke ville gå glipp av det, det var Daniel som var i aksjon. Og igjen, Camilla hadde rett, det var bare Daniel som slåss, den andre fyren hadde totalt gitt opp. 

Jeg la en hånd foran munnen min og gispet. Fyren på bakken var helt forslått og det kom blod fra både munnen og nesen. Daniel fortsatte å slå, han var rasende, så mye kunne jeg se. 

"Herregud, hvorfor er det ingen som stopper han?!" Spurte jeg forskrekket. Camilla trakk på skuldrene, trist og svarte,

"Det er ingen som tør." 

"Men det ser jo ut som de nyter dette." Jeg så fortvilet rundt meg, ingen gjorde tegn til at de ville stoppe kampen. 

"Noen liker sånt, blir giret av det. Andre er bare glad for at det ikke er dem, men alle vet at de like godt kan bli neste.." Sa hun betenkt. Daniel fortsatte å denge løs på den stakkars fyren. Det var helt grufullt å se på. Jeg måtte gjøre noe, fort. 

Jeg så rundt meg, ingen lærere. Det var vel å tyste, men jeg var i tvil om hvor lenge den fyren kom til å holde ut. Det så absolutt ikke bra ut. 

"Lurer på hvorfor det ble han.." Undret Camilla høyt.

"Uansett så er ikke det der greit." Hun ristet på hodet og sa,

"Han mister snart bevisstheten, herregud. Dette er ille.. Det er lenge siden det har gått så langt. Han må virkelig ha gjort noe får å få Daniel så forbannet." Jeg nikket og så etter en lærer i panikk. 

"Jeg klarer ikke se hvem det er engang.."  En fyr som stod en meter unna oss hjalp litt til ved å si, 

"Det er Markus." 

"Seriøst?!" Camilla så forskrekket på han, så flyttet hun blikket til Daniel og denne Markus fyren, som nå ikke beveget seg stort.

"Markus lente seg på bilen hans, med et uhell. Du skulle sett Daniel da han så det, fy faen." Han ristet på hodet også, som om han ikke kunne tro det selv. Og hvis det stemte så var det jo helt sykt, fordi han lente seg på bilen hans?! 

"Det ser ut som han er ferdig." Hun nikket mot dem, og hun hadde rett, heldigvis. Daniel var ferdig med fyren og var på vei mot parkeringsplassen. Han hadde ikke fått en eneste skramme og så ut til å være i god behold, skulle virkelig ønske jeg kunne si det samme om den andre fyren.

Elevene forsvant fort og fortsatte som vanlig. Ingen ble igjen hos fyren.

"Hvorfor går alle bare?!" Nå var jeg enda mer fortvilet.

"Som sagt, de er redd for at de blir neste hvis de hjelper han." Herregud, dette var jo helt sykt. Camilla fortsatte å si,

"Jeg går å henter lærer og sykesøster, gå til han du." Jeg nikket meg kjapt enig og vi hastet hver vår vei. Jeg nesten sprang ned trappene, snublet nesten i prosessen men klarte heldigvis å holde meg på beina. Da jeg kom frem så jeg at han lå på magen og prøvde å heise seg opp, uten hell. At folk bare kunne gå fra dette kunne jeg absolutt ikke skjønne. 

Jeg lot sekken falle på bakken og huket ned ved siden av han. Jeg tok tak med en arm under hans og støttet han opp. Han var helt ute, så det tok noen minutter før han klarte med min hjelp å sette seg opp på knærne. Etter litt styr kom han se på beina, og jeg holdt han oppe mens vi gikk mot en av benkene som var nærmest.

Han satte seg forsiktig ned og jeg hentet sekken min, tok ut vannflasken min. Skrudde av korken og holdt den opp til han,

"Her." Sa jeg. Men så innså jeg at han var i så dårlig stand at han ikke engang klarte å holde flasken i ro. Daniel var absolutt ikke rett.

I det øyeblikket var jeg ikke sikker på hva som skremte meg mest, det at en person kunne gjøre noe slikt mot en annen, eller at det var ingen som brydde seg. Uansett, begge to provoserte meg til de grader.

Gutten drakk noen slurker før han begynte å hoste som en gal, jeg la en hånd på ryggen hans og strøk forsiktig. For første gang sa han noe,

"Fy faen." Han var sliten, det var helt klart. 

"Det kan du trygt si." Jeg lot hånden falle og holdt opp flaksen på nytt. Denne gangen hadde han fått summet seg såpass at han klarte å drikke selv. 

"Hvordan ser jeg ut?" Spurte han, det så ut som han prøvde å smile men fikk det ikke helt til på grunn av smertene.

"Som bestemoren min hver gang hun taper i bingo." 

"Blir hun banket når hun taper?" 

"Nei, men hun blir så sinna at hun blir blå." Dette fikk han til og le, mens han lo tok han seg til siden. 

"Men herregud, slutt å le! Du skader deg selv." Sa jeg fortvilet. Denne gangen klarte han å smile, men jeg kunne se at det var vanskelig. Han tørket bort litt av blodet som hadde rent fra munnen, han skar en grimase og bannet på nytt. 

Så kom Camilla tilbake, etterfulgt av tre lærere, nei fire, og helsesøsteren. Hun undersøkte gutten og ba om at han måtte bli sendt på legevakten. Hun mistenkte noen brukne ribbein, kanskje en hjernerystelse. Hun skulle selv sørge for at han kom seg dit. 

Den ene læreren satte seg ned på benken siden av Markus og spurte noen spørsmål om hvem som gjorde det, selvom jeg var rimelig sikker på at de alle visste hvem som gjorde det. Dette var tydeligvis ikke nye greier for Daniel.

"Hvordan går det med deg?" Læreren hadde nok skjønt at det var nytteløst å spørre hvem som gjorde det, for det var åpenbart at Markus ikke var interessert i å tyste. 

"Jeg vet du ikke liker banning Svein, men faen heller, det gjør så helvetes vondt." 

"Jeg skal la det gå denne gangen." Svein, som læreren het, smilte til han og klappet han på ryggen.

Siden det ikke var noe mer jeg og Camilla kunne gjøre tok jeg sekken min, smilte en siste gang til han og var på vei til å gå, men han stoppet med ved å si,

"Tusen takk."