Gjennom Emmas øyne.
"Fresh meat?"
"Hun hører deg ikke."
"Det er verdt et forsøk.." Det var noen som sukket høyt, en dør åpnet og lukket seg. Jeg åpnet øynene forsiktig, der satt Erik, Camilla og Markus.
"Krangler dere igjen?" Spurte jeg hest. Alle tre snudde seg mot meg i full fart, alle med oppsperrede øyne.
"Du våknet jo, så det funket!" Sa Erik stolt og så fornøyd på Camilla. Hun ignorerte han så klart, og alle tre kom til sengen hvor jeg lå. Vent litt. Seng? Jeg så rundt meg, jeg var på helsesøsteren sitt kontor. Aldri før hadde jeg lagt merke til hvor himla hvitt dette rommet var, det gjorde vondt i øynene.
"Hvorfor er jeg her?" Denne gangen var det Markus som svarte,
"Du husker ikke?" De utvekslet bekymrede blikk.
"Husker hva?" Jeg rynket pannen, og gjespet. Men den gjespen ble kvelt ganske fort av en smerte som var helt uutholdelig. Automatisk gikk hånden min opp til tinningen, det var hovent, det var i alle fall klart. Jeg så på de tre overrasket og sjokkert, så kom alt tilbake til meg.
"Herregud..." Hvisket jeg.
"Hvor er Marius?" Jeg så på Erik, han smilte trist og svarte,
"Han ble tatt til legevakten, måtte se på noen brudd i armen." Jeg rynket pannen og tenkte tilbake på det lille jeg så av slåsskampen, det måtte være fra da Marius holdt opp armen for å beskytte seg selv. Så nikket jeg langsomt og spurte på nytt,
"Går det bra med han?"
"Han overlever.." Nikket Erik og Camilla sa,
"Bare forkuser på deg selv nå, ok? Han fikk inn et bra slag." Mumlet hun og så bekymret på den venstre tinningen min.
"Hvordan ser det ut?" Denne gangen svarte Markus med et lite smil,
"Du ser ut som bestemoren din etter en runde med bingo." Det lettet litt på stemningen og jeg klarte ikke la vær å fnise, men jeg stoppet brått da jeg kjente det banket i hodet. Fytti grisen så vondt det gjorde.
"Folk fikk panikk." Sa Erik.
"Hva?"
"Da han slo deg. Selvfølgelig ingen gjorde noe med Daniel, men han fikk noen gloser ropt etter seg." Jeg nikket langtsomt. Det sjokkerte meg absolutt ikke i det hele tatt at ingen gjorde noe.
Så fortsatte Camilla der Erik slapp, "Sondre og de var i alle fall mindre fornøyd, det var tydelig." Igjen nikket jeg. Erik fant frem en ispose, tullet den inn i et håndkle og holdt en frem til meg. Jeg takket og la den forsiktig mot tinningen.
Vel, det var det jeg planla å gjøre, men så hadde jeg selvfølgelig glemt at jeg hadde et stort forslått område på baksiden av skulderen. Noe som kjentes, godt. Jeg skar en grimase og stønnet.
"Emma?" Camilla så granskende på meg.
"Hva?"
"Hva har du gjort med armen?" Hun tok de siste stegene frem til sengen min slik at hun stod helt tett ved siden av meg på min venstre side.
"Det er ingenting." Jeg skiftet hånd og brukte min høyre i stedet for. Men selvfølgelig, Camilla nektet å gi seg, Erik og Markus så nysgjerrig på meg.
"Selvfølgelig er det noe, du klarer såvidt å bevege armen jo." Anklagde hun.
"Bøy deg frem."
"Jeg stripper ikke!" Sa jeg forskrekket.
"Bare bøy deg frem." Sukket hun, jeg gjorde som hun sa mens jeg stirret ned i sengeteppet. Så lukket jeg øynene og holdt pusten. Jeg kjente at hun begynte å dra opp genseren bak. Kanskje blåmerket hadde på mystisk vis forsvunnet i løpet av dagen. Men det håpet døde fort ut da jeg hørte hun trakk pusten dypt.
YOU ARE READING
Drittsekk tvers gjennom
RomanceHan så på meg med mørke øyne og presset meg hardere inn til veggen. Det gjorde vondt, men det harde grepet han hadde rundt håndleddene mine løsnet ikke. Øynene var så mørke og så fulle av hat, de gnistret. I det øyeblikket han så ned på leppene mine...
