Drittsekk tvers gjennom

41) Noe for sent

Gjennom Daniels øyne.

Rett før hun skulle til å slamre igjen døren virket det som hun ombestemte seg. Hun bøyde seg ned slik at hun kunne se på meg fra der hun stod utenfor bilen,

"Forresten," Jeg fokuserte på øynene hennes, blåe, uskyldige øyne.

"Det var jeg som puttet sitronene i skapet ditt." Så lukket hun døren, ikke slamret, men lukket. Emma er alt for ordentlig til å holde på sånn. Jeg lente meg tilbake i setet, ikke faen om hun hadde gjort det alene. Men jeg var imponert, så absolutt, jeg hadde ikke trodd at Emma hadde det i seg. Den jenta fortsetter å overraske meg.

Så der satt jeg i bilen og tenkte over hva faen jeg hadde gjort. Kanskje jeg burde fulgt etter henne, faen heller.

Uten å tenke mer over det startet jeg bilen og kjørte til hjem. Og der ble jeg, ikke bare resten av helgen, men resten av uka. Jeg skulket skolen, ikke faen om jeg var i humør til å se henne sprade rundt i de stramme buksene sine, i alle fall ikke når jeg visste at jeg ikke kunne få det.

Ikke hadde jeg prøvd å ta kontakt med henne heller, jeg hadde rett og slett stengt ute alt. Det var først på torsdagen at Emma ringte, hun ringte ikke en gang, men hele 3 på rad.

Da jeg ikke svarte den tredje gangen ga hun opp, men senere på kvelden ringte hun igjen. Sånn gikk det hele fredagen også, men jeg ville ikke høre at hun gjorde det slutt med meg. Selvom jeg visste at det var over, trengte jeg ikke å høre det fra henne.

Da søndagen kom hadde hun ringt 13 ganger. Hun hadde til og med kommet på døren, men takk og lov for at jeg ikke var hjemme. Aldri i livet har jeg vært redd før, aldri. Men Emma gjorde meg vettskremt, følelsene mine for henne gjorde meg livredd.

Og nettopp på grunn av disse følelsene trengte jeg en distraksjon, derfor råkjørte jeg til Sondre, og som vanlig gikk jeg rett inn uten å banke på, Sondre satt i lenestolen å spilte Call of duty.

"Hva i helvete gjør du her?" Spurte han uten å se bort fra skjermen. Uten å svare gikk jeg på kjøkkenet å hentet en flaske med noe hvit innhold.

"Det er en sånn dag?" Denne gangen tittet han skrått på meg før han fortsatte å spille. Jeg slo meg ned i den andre stolen og helte i et stort glass.

"Det er alltid en sånn dag." Sa jeg før jeg helte i meg all innholdet i glasset.

"Du mener at det alltid har vært en sånn dag siden Emma kom inn i bildet."

"Hva faen skal det bety?" Jeg glodde på han.

"Gi deg Daniel. Hva gjorde du?"

"Ikke en drit." Jeg krysset armene over brystet og stirret stygt på veggen. Til svar snøftet han,

"Det må du ha gjort siden hun dumpet deg etter bare en dag. Selvom jeg må innrømme at det er ganske imponerende at du fikk henne til å bli hos deg så lenge."

"Hvordan vet du at hun dumpet meg etter første dagen?"

"Fordi du har furtet siden forrige helg." Han trakk på skuldrene og konsentrerte seg om spillet. Jeg ville ikke prate om det, og jeg ville absolutt ikke prate om Emma. Faen heller, det var ikke meningen at jeg skulle bli så keen på henne.

Etter noen minutter med stillhet reiste han seg opp å hentet mobilen, i stedet for å sette seg tok han flasken fra bordet,

"Hva i helvete?"

"Skal du drikke bort kjærlighetssorgen?"

"Jeg har ikke kjærlighetssorg."

"Stemmer, for å få det så må du faktisk innrømme at du er forelsket i henne. Men hun betyr tydeligvis ikke en dritt for deg."

"Riktig." Han satte flasken på bordet,

"Så da regner jeg med at du ikke har noe i mot at jeg prøver meg?" Jeg snudde hodet så fort at jeg mistenkte at jeg fikk en strekk en eller annen plass,

"Hva faen mener du med at du skal prøve deg?"

"På Emma. Hun er deilig som faen." Automatisk knyttet nevene seg og jeg konsentrerte meg om å puste.

"Ikke snakk sånn om henne."

"Jeg mener, jeg kan jo bare ta henne med på rommet mitt, trenger ikke binde meg liksom." 

"Du må seriøst holde kjeft." Sa jeg innbitt.

"Hvorfor det? Du sier jo selv at du ikke har følelser for henne. Så hvorfor har du noe i mot at jeg at finner ut av som er under toppen hennes?" Og der røk all viljestyrken, uten å tenke på det for jeg opp av sofaen og presset han oppetter veggen.

"Hold kjeft." Raste jeg. Til tross for at jeg hadde dengt han rimelig hardt til veggen var det ikke synlig på han. Han hadde tross alt fått mye verre banking enn dette her, men det som gjorde meg urolig var at han smilte.

Et jævlig ekkelt og lurt smil. Tankene om Emma forsvant litt og jeg rynket pannen, så innså jeg hvorfor han smilte. Og vips var Blondie tilbake i tankene. Han tvang frem en reaksjon, en reaksjon jeg absolutt ikke burde gitt han.

"Du må seriøst komme over deg selv, for hvis ikke du begynner å oppføre deg så kommer du til å ende opp alene."

"Bare fordi jeg ikke vil være med Emma betyr ikke det at jeg ikke finner noen andre." 

"Du vet like godt som meg at hun er den eneste som tåler all dritten din. Hun er den eneste du tåler." Jeg hadde roet meg litt ned nå, pusten begynte å stabelisere seg og jeg sank ned i sofaen.

"Hvorfor gjør du dette?"

"Fordi du må innse at en sånn jente som henne venter ikke for evig."

***

Jeg hadde leitet overalt etter henne. Hun kom vanligvis alltid tidsnok til timen, og hun pleide å være litt tidligere på mandager. Men i dag hadde jeg ikke sett henne. Da jeg prøvde å ringe henne i går etter jeg hadde vært hos Sondre gikk jeg telefonsvarer, en smak av egen medisin eller hva?

For jeg hadde innsett noe.

Noe jeg burde innsett for veldig, veldig lenge siden.

Jeg var forelsket i Emma.

Det var først i storefri at jeg begynte å bli bekymret. Det var ikke unormalt å ikke være på skolen, det visste jeg bedre enn noen, men det var ikke likt Emma. Hva faen het hun som hun alltid henger med.

Gunilla?

Etter å ha hørt meg litt rundt, fant jeg den lille gjengen hennes stående ved skapene. Det var de samme folkene som satt ved bordet da jeg var i kantina for første gang.

Men Emma var ikke blant dem. Han ene fyren jeg ikke husket navnet på holdt hånden til Gunilla. Men faen da, het hun det? Han andre, som jeg var rimelig sikker på het Marius dultet til han ved siden av.

Og plutselig så alle tre på meg da jeg gikk mot dem.

"Hvor er hun?" De utvekslet blikk før kanskje-Gunilla åpnet munnen,

"Emma?" Hvem ellers?

"Er hun her i dag?" Hun tittet nysgjerrig på meg,

"Har hun ikke fortalt det?" Nå først merket jeg hvordan stemningen blant de tre var. Da vi var i kantina husket jeg at jeg syntes alle var så utrolig energisk, men slik var det ikke i dag.

"Fortalt hva?" Rynket jeg på pannen.

"Hun er flyttet hjem."

————————————————————

Det blir ikke en bok nr 2.. Har altfor mye å gjøre fremover, nå er det tentamener og snart kommer eksamen. Jeg beklager veldig for dette, men håper dere er fornøyd med denne.

Det skal sies at det fortsatt er en epilog før boken er ferdig :)