Drittsekk tvers gjennom

27) Amors lille hjelper

Gjennom Emmas øyne.

Jeg hadde alltid lovet meg selv at jeg ikke skulle drive å furte og sipper over en gutt. Og spesielt ikke en som absolutt ikke fortjente det. Det første jeg gjorde etter utbruddet til Daniel var å unnskylde meg til Hanne og fortalte at jeg virkelig måtte hjem. Hun ble tydelig opprørt og det virket som hun merket at noe var galt, for i det øyeblikket jeg sa jeg måtte dra borret hun øynene i Daniel. 

Ikke det at det hjalp meg noe særlig, skaden var allerede gjort. Da jeg kom hjem måtte jeg kjempe mot meg selv, jeg ville ikke gråte foran tante og onkel, og spesielt ikke Bendik. Jeg var på vei rett opp på rommet mitt da Bendik spurte veldig pent om jeg ville spille kort. 

Det var rene helvete, og jeg har aldri slitt så mye. Til slutt måtte jeg unnskylde meg til den lille pjokken også ved å si at jeg var trøtt og at jeg hadde skole i morgen.

Altså, i dag på skolen er jeg fortsatt trøtt. Jeg hadde ikke sovet noe. Gjett om jeg skulle ønske det var en annen grunn til den søvnløse natten, som mageknipe, hodepine, hva som helst, bare ikke en gutt.

Bare ikke Daniel. 

Jeg lente meg fremover og hvilte hodet mot skapet som var siden av mitt og lukket øynene. Ordene hans hadde truffet hardere enn jeg hadde forventet og jeg kunne fortsatt huske hva han sa ordrett. Av alle personer var det han jeg måtte like. 

Det beste hadde vært om jeg ikke dro på skolen, men som sagt, jeg skulle ikke bli en av de jentene. Derfor kjempet jeg meg opp av sengen, fikk ordnet meg og kom meg hit før jeg falt sammen. Igjen.

"Hey, Fresh meat." Jeg lukket sakte opp øynene og snudde meg mot Erik, han stod bak meg med tidenes største glis. Men da han fikk øye på meg, forsvant gliset sakte med sikkert.

"Shit, går det bra?" Jeg prøvde å blunke bort søvnen og tårene jeg kjente var på vei. Så trakk jeg pusten dypt og skjerpet meg. 

"Jaja, det går fint. Er bare litt trøtt." Han nikket langsomt, han trodde meg ikke.

"Husk at jeg er her for deg om du vil snakke, alltid." Det var noe av det jeg likte mest med Erik, han skjønte tegningen og visste nøyaktig hva han skulle si til rett tid. Jeg smilte takknemlig til han og slappet litt mer av. Så dukker Camilla opp, hun også, merket at noe var galt. Blikket jeg sendte henne fortalte at jeg skulle fortelle alt senere.

"Så, matte nå, eh?" Sa hun til Erik.

"Matte var ille nok før jeg fant ut av vi var i samme klasse." Mumlet han. 

"Gi deg, du ser jo alltid på svarene mine." 

"Men alle er jo feil."

"Det er ikke min feil."

"Hvem sin feil er det da?!" Han slo ut meg armene og så oppgitt på henne. Camilla krysset armene og sa med rynkete bryn,

"Din, så klart. Hvem ellers?" Nå hadde jeg fått nok, derfor valgte jeg å bryte inn der og da,

"Begge to, gi dere. Dere to er så blinde og stae at dere ikke kommer noen som helst vei om dere fortsetter å oppføre dere som barn. Kan dere ikke bare innse at dere begge to er forelsket i hverandre, kysse, gifte dere, produsere masse barn og ri på kameler i solnedgangen?" Etter utbrudde mitt pustet jeg tungt. 

Begge to så på meg med store øyne. Deretter så de på hverandre før de begge startet sakte men sikkert å rødme. 

"Bare kyss henne." Nå var jeg oppgitt og helt tapper for energi. Hvis ikke jeg kunne få min happy ending skulle søren meg bestevennene mine få det. For å gi dem litt privatliv, tok jeg bøkene mine, lukket skapet og i det øyeblikket jeg begynte å gå kunne jeg se at de begge to lente seg inn. 

Så noe godt skjedde opp i all elendigheten. 

***

"Fest?" Spurte jeg skeptisk. Det var storfri å jeg og Marius satt ved noen benker utenfor skolen. Her var det minst sjans for å se vennene til Daniel, jeg var for kvalm til det. 

"Ja, i morgen." Nikket han. 

"Jeg vet ikke helt.." Sa jeg usikkert. Han lente seg frem og så på meg, studerte ansiktet mitt nøye. Før han til slutt åpnet munnen,

"Det kan være litt godt å få noe annet å tenke på, slippe deg litt løs." Det hørtes fornuftig ut, men var virkelig en fest den beste måten? 

"Kanskje.." Han ga meg et 'come on' blikk, jeg sukker og sa,

"Greit greit, siden du har så veldig lyst å ha meg med." Sa jeg overdramatisk. Han slo knyttneven ut i løseluften, gliste og sa,

"Det kommer til å bli så forbannet bra!" 

"Vi får se på det.." Mumlet jeg. 

"En fest slår aldri feil." Vel, det fikk vi se på. Om jeg glemte Daniel for bare noen timer ville det være verdt det, derfor sa jeg ja og derfor var jeg fast bestemt på å kose meg på festen. Camilla kom bort til oss med tidenes glis, hun kastet seg rundt halsen min og hvisket,

"Tusen takk." Jeg klemte henne tilbake og smilte. Så alt endte godt.

"Eh, hei? Hvor er min klem?" Spurte Marius fornærmet. Camilla ristet på hodet og klemte han også, noen var i veldig godt humør, ikke det at jeg klandret henne. 

"Kan ikke du ta å gå deg en tur?" Spurte hun han, Marius så mellom oss og sukket oppgitt,

"Først glemmer du å gi meg klem og nå jager du meg bort.." Så reiste han seg og gikk. 

"Så, fortell." Sa hun med en gang han var uten for høre rekkevidde." Igjen hadde jeg absolutt ikke lyst å snakke om det, men sist gang jeg åpnet meg for henne følte jeg meg mye bedre etterpå. Derfor var jeg ikke i tvil om at jeg skulle fortelle det, det var bare veldig vanskelig å formulere det.

"Altså..." Så startet jeg å fortelle historien om hvordan moren inviterte meg inn, hvor sint han var da han fant meg på kjøkkenet og til slutt, det lille utbruddet hans. Hun satt der med åpen munn og så sjokkert på meg. 

"Jeg sverger, jeg skal sparke han så hardt mellom beina at de må lete etter ballene hans i Kina." Raste hun.

"Camilla.." Startet jeg.

"Nei, ikke noe Camilla. Du fortjente det ikke, men søren meg om han fortjener et realt ballespark. Jeg har vært tålmodig nok med han, men det her er ikke greit Emma." Sa hun bestemt. 

"Du trenger ikke gjøre noe som helst, booortsett fra å være med på fest i morgen." Smilte jeg søtt til henne. 

"Fest? Hva søren har det med saken å gjøre?" 

"Ha det litt gøy, glemme alt for et øyeblikk." Jeg trakk på skuldrene. 

Så nikket hun og sa, "Jeg er med, men først må jeg finne Daniel." 

"Jeg har ikke sett han i dag." 

"Men har du sett etter han?" Spurte hun mistenksomt. Jeg blunket og prøvde å finne på noe smart å si, hun slo oppgitt ut med armene og sa,

"Emma han fortjener deg ikke. Jeg syns han er en fae-... Hei! Jeg har en ide! Du kan finne en annen fyr å bruke tiden din på." 

"Det er den dummeste ideen du har hatt noensinne." Sa jeg flatt.

"Eh, nei. Kjærlighet er en flott ting.." Jeg så bare på henne mens jeg prøvde mitt beste å ikke begynne å gråte, igjen.

"Oi, shit. Herregud, det var ikke fint sagt. Unnskyld!" Skyndte hun å beklage med en gang hun innså hva hun hadde sagt.

"Hvordan gikk det med dere to?" Spurte jeg for å prøve å tenke på noe annet.

"Jeg skylder deg en stor takk. Større enn du noen gang kan se for deg." Hun smitle så stort at det varmet hjertet mitt, endelig ordnet ting seg for dem.

"Såååå?" Dro jeg ut og fisket etter detaljer.

"Vi kysset.. Og la meg si deg dette, ingen av de andre jeg har kysset var i nærheten av hans kyss. Fyttigrisen Emma, jeg ble våt bare av et kyss liksom? Men, ja. Vi skal ut i kveld." 

Jeg holdt ut hånden for en highfive og gliste til henne. 

"Så på festen i morgen skal vi finne en fyr til deg!"