Drittsekk tvers gjennom

23) Klisset fortsetter

Gjennom Emmas øyne.

Han så meg rett i øynene, de var som vanlig mørke, men nå var de ikke fyllt med sinne. Det var noe annet der. Lyst? Ikke vet jeg, det eneste jeg visste var at det var uvant å ikke se sinne og irritasjon der. Noe annet jeg visste var at jeg stod for øyeblikket med armene tett rundt halsen hans, presset opp til en vegg og vi hadde akkurat hatt tidenes klinesesjon.

Jeg svelget tungt og så ned på leppene hans, de var lyserøde og litt såre. Jeg fant meg selv i å ville kysse han igjen. Da jeg møtte blikket hans igjen måtte jeg prøve å kontrollere pusten min, vi peste tungt begge to.

"Vel, det var interessant." Sa jeg plutselig. Han så på meg noen sekunder til før han svarte,

"Klarer du aldri å si noe fornuftig?" Ah, der var den gode gamle Daniel.

"Klarer du aldri å være hyggelig?"

"Hva er vitsen med å være hyggelig?"

"På den måten får du deg venner."

"Jeg trenger ikke venner."

"Alle trenger venner." Jeg rynket på pannen. Jeg var så opptatt av samtalen vår at jeg hadde glemt at vi fortsatt stod i hverandres armer, vel, nesten glemt det.

"Jeg har nok."

"Hvorfor er du så vanskelig?" Dro jeg ut med en barnslig hvinete stemme.

"Igjen, aldri noe fornuftig."

"Hva ellers skal jeg si da? 'Det var et bra første kyss.' Passer det bedre eller?" Og der avslørte jeg at jeg aldri har kysset noen før. Super, helt topp. Men kanskje han ikke fulgte med, at han rett og slett ikke fikk det med seg.. Hope so.

"Ditt første kyss?" Spurte han. Okei, det var tydeligvis for mye å håpe på.

"Ja, du stjal mitt første kyss. Dick move." Sa jeg mens jeg smilte langsomt. Igjen rykket det i munnviken, men ikke noe smil. I alle ukene jeg hadde kjent Daniel, eller kjent og kjent, så hadde jeg aldri sett han smile. Av og til lurte jeg på om han hadde evnen til det.

"Først kyss er ikke viktig."

"Er det vel." Protesterte jeg. Han svarte ikke, bare skøyv seg fra veggen, og brått ble jeg veldig kald. Jeg så på han der han stod omtrent 1 meter unna. Fy fillern så deilig han er, tenkte jeg mens jeg studerte han.

Siden han tydeligvis ikke hadde tenkt å si noe om hendelsen, måtte jeg spørre,

"Du har ikke tenkt å forklare deg?"

"Forklare hva?"

"Hvorfor det der nettopp skjedde." Sa jeg kleint, herregud, måtte han gjøre det så vanskelig for meg. Og i kjent stil kjente jeg at jeg ble rød i kinnene. Han tittet på kinnene mine og fulgte nøye med, så møtte blikket hans mitt igjen.

"Jeg må ikke forklare noe som helst."

"Nei, men det hadde vært hyggelig."

"Jeg er ikke hyggelig."

"Det vet jeg." Nikket jeg, så ventet jeg.

"Jeg hadde lyst å kysse deg, så jeg gjorde det." Sa han helt enkelt. Det var ingen følelser eller noe som helst, som om han snakket om været.

"Å." Sa jeg dumt. Hva annet kunne jeg si til det.

"Er du her for å slåss?" Han svarte ikke, så klart. Det var vel ingen annen grunn til at han skulle være her hvis det ikke var for å banke opp noen. Jeg sukket og så ned i bakken. Tanken på at han skulle slåss satt ikke godt hos meg og jeg beit meg i leppen mens jeg tenkte.

"Hvorfor er du så opptatt av det?" Spurte han plutselig.

"Så opptatt av hva?"

"At jeg slåss. Du tar det opp omtrent hver gang." Denne gangen så han nysgjerrig på meg, det virket som han faktisk var interessert i vite hvorfor.

"Fordi jeg liker ikke vold."

"Det hindret deg ikke i å trampe på foten min." Okei, jeg må innrømme jeg var litt overrasket over at han husket det.

"Traff jeg bra?" Smilte jeg.

"Mhm, kan du ta deg faen på."

"Men du fortjente det." Han trakk på skuldrene og sa,

"Det er ikke mange på skolen som setter pris på slåsskamp, men det er uansett ingen som sier i fra. Hvorfor gjorde du det?"

"Fordi du kan ikke drive å banke opp folk som ikke fortjener det. Det er ikke snilt gjort." Jeg rynket på pannen og tittet raskt bort mot smuget. Blikket hans fulgte mitt og han sa,

"Noen av dem fortjente det."

"Det kan godt hende, men ikke alle, vel?" Han så fortsatt bort og han hadde stappet hendene i lommene. Håret var rufsete og jeg lengtet etter å dra hånden min gjennom det. Holy... Så smilte jeg for meg selv, et stort fornøyd smil.

Nå så han tydeligvis på meg fordi han spurte,

"Hva?"

"Vi har aldri snakket så lenge før." Smilet var fortsatt på plass.

"Vi snakker når vi jobber med prosjektet." Prøvde han seg.

"A a aaaa. Det er fordi vi må, nå snakker du med meg fordi du vil." Nå gliste jeg.

"Hvem sier at jeg vil?"

"Jeg. Og du nekter ikke for det." Jeg koste meg nå, virkelig. Han derimot så ikke like fornøyd ut, noe som fikk meg til å glise enda mer. Noe av meg likte å irritere han, men jeg satt ikke pris på at han ropte og brølte støtt og stadig..

"Du er helt håpløs og denne samtalen er meningsløs." Var responsen hans.

"Du kan ikke bare kysse folk når det passer deg." Sa jeg plutselig.

"Men det gjorde jeg. Og det virket ikke som du hadde noe i mot det." Øynene hans var utfordrene, som om han våget meg til å si han i mot.

"Jeg hadde det, du stjal mitt første kyss." Jeg krysset armene over brystet. Før jeg visste ordet av det var meteren mellom oss forsvunnet. Jeg kjente den ene hånden hans sklid ned i baklommen min. Jeg holdt pusten mens han plasserte den andre på kinnet mitt. Så, sakte men sikkert lente han seg inn. Armene som jeg hadde i kors falt slapt ned langs sidene mine, helt satt ut og helt hypnotisert.

Så, for andre gang i løpet av 15 minutter kysset vi. Men denne gangen var alt den første gangen ikke var. Det var langsomt og forsiktig. Det første lille kysset var prøvende, som ga meg tid til å trekke meg unna. Men det gjorde jeg ikke, og da jeg ble stående kysset han meg litt mer bestemt. Jeg la den ene armen rundt halsen hans og trakk han nærme, mens den andre fant veien til håret hans.

Så hvisket han mot leppene mine, "Ikke si at du ikke likte det."