Gjennom Emmas øyne.
Du vet det øyeblikekt du vet at du er avslørt? For eksempel når du blir tatt i å spise godteri rett før middag eller ser på serier i stedet for lekser? Akkurat slik følte jeg det nå, Daniel stod ved inngangen til kjøkkenet og så mellom meg og moren. Det kunne virke som jeg hadde funnet ut hvor huset hans lå, invitert meg selv inn og begynt å prate med moren.
Det så ikke bra ut.
Hanne, helt uviten til spenningen mellom oss utbrøyt overrasker,
"Kjenner dere hverandre?" Hun så mellom oss, Daniel svarte ikke, han bare så forvirret ut. Derfor snudde jeg meg mot henne, smilte og sa,
"Vi har noen timer sammen på skolen." Og klint litt, la jeg til i hodet mitt. I det øyeblikket jeg tenkte på det klarte jeg ikke la vær å se på Daniel, og nå var jeg helt sikker på at det var et lite rykk i munnviken, øynene hans glitret som om han visste nøyaktig hva jeg tenkte på.
"Er dere partnere på prosjektet dere har?"
"Har du hørt om det?" Spurte jeg overrasket.
"Vel, jeg så Daniel lese en bok her om dagen og jeg tvang det ut av han." Hun smilte uskyldig og fortsatte,
"Han ville ikke fortelle hvem han var partner med, 'bare en i klassen'. Men han fortalte ikke at det var en så pen og flott jente som du." Hun smilte til meg og jeg ble helt varm inn i meg. Hvorfor føltes det godt at det var akkurat moren til Daniel som sa det?
"Ja, vi jobber sammen." Smilte jeg tilbake.
"Så gøy! Hvorfor har du ikke introdusert meg for venninnen din før?"
"Fordi vi ikke er venner." Var svaret hans. Vel, fint å se at han ikke har forandret seg. Moren så skuffet på han og la en hånd på overarmen min,
"Men Daniel da, hvor er manerene dine?" Han bare ristet svakt på hodet mens blikket var låst i mitt. Jeg kremtet og brått ble dette veldig ukomfortabelt,
"Jeg tror jeg burde komme meg hjem..." Startet jeg,
"Nei, kjære deg! Bli til middag." Hun så på meg med varme øyne. Fra åpningen snøftet Daniel, moren fortsatte uten å bry seg om han,
"Som en unnskyldning, ok?"
"Unnskyldning for hva? Og hvordan i faen kom du inn her?"
"Daniel!" Sa moren forskrekket, var hun ikke vant til all banningen? Jeg var helt klart begynt å venne meg til det, det skulle være helt sikkert. Plutselig fikk jeg en tanke.
"Hey, du burde lage banne-krukke."
"Hva for noe?" Han rynket brynene og så på meg.
"Du tar en krukke eller en boks eller noe, så putter du på penger hver gang du banner. Er du klar over hvor mye penger du får spart opp så mye som du banner?"
"Banner han mye på skolen også?" Spurte moren. Jeg så på Daniel, blikket han ga meg sa tydelig 'Ikke si en drit.' Jeg gulpet, jeg ville jo ikke lyve til Hanne, hun var jo så utrolig hyggelig.
"Eh, altså. Det jeg mente med det var, tjaa, du vet, han har et litt, vel fargerikt språk. Det var det jeg mente." Nikket jeg, det hørtes logisk ut.
Så nikket hun og fortsatte, "Ikke vet jeg hvor det 'fargerike språket' kommer fra, det er ikke noe han har lært her i hjemme i alle fall. Det må være Jonas," Nå rettet hun seg mot Daniel,
"Han er en flott gutt, det skal være sikkert å visst. Men jøssenavn så mye han banner! Det har kommer så mange ord fra den munnen som jeg aldri har hørt om. Du skal tro de på jobben ble imponert da de fikk høre om noen av dem. Jeg ble den store snakkisen i hele bygningen."
"Mamma.." Sa Daniel, men hun overså han helt.
"Kan ikke du be han komme over snart? Det er faktisk blitt en stund siden jeg så han. De andre også, selvom jeg ikke liker å innrømme det så savner jeg de slynglene.
"Greit." Svarte han oppgitt. Selvom han ikke ville vise det, så var det helt tydelig at han elsket moren sin svært høyt.
"Bli til middag, vær så snill. Det hadde vært så hyggelig, flott å endelig få møte noen andre venner enn guttene." Jeg smilte for meg selv, herregud for en bra dame. Jeg tittet bort på Daniel, han stod fortsatt i døråpningen og stirret hardt på meg. Så ristet han svakt på hodet, nesten umulig å se, men han gjorde det. Han ville ikke at jeg skulle bli, og som den lille dritten jeg var,
"Ja, gjerne. Tusen takk."
"Ah, så flott! Liker du pasta?" Jeg nikket og hun begynte å romstere i kjøkkenskap og skuffer.
"Trenger du hjelp?" Spurte jeg.
"Neida neida," Hun viftet med hånden,
"Bare gå å gjør det ungdommer gjør nå for tiden!" Jeg nikket og satte kursen mot trappen, da jeg kom til Daniel møtte jeg blikket hans og smilte lurt, presset meg forbi han og opp trappen. Da jeg hadde vært på do, og akkurat hadde vasket hendene ble døren revet opp. Daniel kom inn, låste døren etter seg og trampet bort til hvor jeg stod ved vasken.
"Hva i helvete er det som skjer?" Det var meningen at han skulle hviske, men i og med at han var så sint ble det kanskje litt høyere enn planlagt.
"Moren din spylte meg med spylevæske og hun følte hun var nødt til å be meg inn."
"Hvorfor sa du ikke nei?!" Fortsatte han like sint.
"Jeg visste jo ikke at det var moren din, og uansett var jeg dekket av spylevæske. Det var i øynene mine." Furtet jeg.
"Kan du ikke bare dra?"
"Kan ikke du bare være litt hyggelig?" Jeg krysset armene mine over brystet samtidig som han gjorde det. Det var helt synkront og absolutt ikke planlagt. Vi ble stående å stirre på hverandre helt til han sa,
"Skjønner du ikke at jeg ikke vil ha deg her?"
"Hvorfor er du så opptatt av at vi ikke er venner? Så du ikke hvor glad moren din ble over at du faktisk har venner. Ikke det at jeg er en venn, i følge deg.. Men du burde ta hintet og skjønne at du burde få deg flere venner." Jeg skulte på han og ventet på svar. Det var helt sikkert at det kom banneord, fornærmelse og litt roping til svar.
"Faen heller Emma, skjønner du ikke at jeg ikke vil være vennen din." Jepp, alle tre tingene. Ordene var harde og jeg måtte svelge unna.
"Hvorfor er du så drittsekk?"
"Fordi du kom inn i livet mitt og fucked alt opp. Jeg hadde det fint helt til du kom valsende inn i klasserommet som en annen blåøyd engel. Livet mitt var så mye enklere og ikke minst faen så mye bedre da du ikke var her. Skjønner du ikke at jeg ikke vil være vennen din fordi jeg ikke liker deg? Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, jeg vil ha deg bort, faen så langt vekk fra meg. " Han sa det høyt, han sluttet tydeligvis å bry seg om å hviske.
"Hvorfor kysset du meg da?" Jeg måtte anstrenge meg for å holde motet oppe, for at stemmen ikke skulle knekke. Men det var helt tydelig, ordene hans traff rett hjem
"Det var et veddemål. Jeg kysset deg for 100 spenn."
"Hva?" Nå sprakk stemmen min helt.
"De andre syntes det hadde vært gøy å se om jeg kunne klare det, vel, veddemålet var egentlig at jeg skulle knulle deg, men jeg gidder faen ikke mer."
Jeg stod helt frossen, øynene var begynt å svi og hjertet mitt banket ekstra fort. Kvalmen bygget seg opp og jeg tok et skritt unna.
Daniel var den ene personen som fortsatte å såre meg, gang på gang. Den ene personen jeg var redd for.
Og likevel var det han jeg ble forelsket i.
Noe var alvorlig galt med meg.
YOU ARE READING
Drittsekk tvers gjennom
RomanceHan så på meg med mørke øyne og presset meg hardere inn til veggen. Det gjorde vondt, men det harde grepet han hadde rundt håndleddene mine løsnet ikke. Øynene var så mørke og så fulle av hat, de gnistret. I det øyeblikket han så ned på leppene mine...
