Del 17 - Hvor er jeg?!

101 2 0
                                    

Han er gal! Seriøst!

"DANIEL" skrek Celine og besvimte etter det. Jeg la henne fint på bakken. "Daniel kom forsktig ned fra denne elva og nå!" ropte jeg "Nei" sa han. Jeg gikk nærmere. "Ikke kom nærmere eller jeg hoppe uti" sa han og gråt enda mer. "Daniel jeg vet at du tørr ikke men hør! Du elske lillesøstra di ikke sant?" han nikkte smått "Vi alle komme til å svane deg hvis du dø! Men væesåsnill ikke såre lillesøstra di. Jeg vet hvordan det føles!" sa jeg og tårene begynte å komme "Komme du og savne meg?" spurte han og så rart på meg. Hva skal eg si at Nei, jeg gjør det for hennes sykld?! Jeg nikkte.

"Jeg vet du elske å danse og du er kjempe god til å danse. Den beste hvem jeg vet. Vi så det med egen øyene. Du kan bli berømt. Og me har aldri sett deg å smile med tennene og dine ekte smilene. Og din snille siden. Daniel me kan hjelpe deg å kontrolera sinnet ditt" sa jeg å holdt tårene inne. Hvorfor sa jeg det smile greie?!

Han kom mot meg og klemte meg veldig hardt "Takk" hviskte han i øret mitt. Jeg likte det faktisk. Slutt Gabrielle!

Vi tre gikk til huset mitt fordi ingen var der. Sarah var på skolen og Robin på jobb. Og dems foreldrene var på dagen hjemma og om kvelden/natten på jobb.

"Ååå pannkaker" sa Celine drømmende "Vil du ha?" spurte jeg og fant noe talrakene(?) "Gjerne" sa hun og satt på spisboredt. Jeg fniste smått og la pannkaker på boredt. Vi snakte masse rart og gøy. Faktisk er Daniel en hyggelig gutt da.

Jeg våknet brått. Jeg så meg rundt, hvor er jeg?

Fake or Real?Donde viven las historias. Descúbrelo ahora