Drømmen

Kapittel 6

Jeg hoppet av utenfor stallen og leide den flotte hoppa inn. Vi hadde ridd i ca 2 timer. Bilen til berta sto her fortsatt. Jeg ville de skulle dra. Dra uten hesten. Jeg satte Melodi i boksen og tok av hodelaget, det flotte hodelaget. Jeg hentet en helt by grime. Jeg hadde bestemt meg for og ikke bruke den før en spesiell anledning men siden hun ikke var min lengre så satte jeg den på henne og leide henne ut. Jeg festet henne til en stolpe og skrudde på vannslangen. Hun er ikke redd for vann. Hun liker det faktisk ganske godt. Nor jeg var ferdig lot jeg henne få litt lengre leietau og lot henne stå der og gresse. Jeg tuslet inn. Da jeg sto i døra hørte jeg at de satt og snakket.
"Kamilla, er det deg?!" Spurte moren.
"Eh, ja?" Svarte jeg og virket overrasket over det hun sa.
"Kom inn hit da" sa hun og jeg satte meg ved siden av henne.

Nor berta og moren var dratt hjem med hesten til mamma baki hengeren gikk jeg og mamma ut i stallen. Jeg hadde tatt in Melodi og tatt på henne fleece dekkenet hennes. Og de lyserosa bandagene. Hun var klar til avreise.

Jeg hadde tatt vare på på det lyserosa fleece dekkenet hennes. Hun hadde to men det hun hadde på nå var ett jeg kjøpte for to dager siden for avreisen hennes.

Jeg gikk inn i boksen hennes og klemte henne hardt. Jeg klemte så hardt jeg kunne, vanligvis gjorde dette meg glad men ikke denne gangen. Dette var mest sannsynerlig en av de siste gangene jeg fikk holde henne rundt halsen på denne måten. Jeg prøvde og holde tårene inne og ikke vise hvor lei meg jeg er.

Etter i dag vil det ikke lengre være noe Kamilla og Melodi. Aldri mer skal vi galoppere i full fart over endeløse gjorder uten og se oss tilbake. Aldri mer skal vi på uforglemmelige rideturer. Aldri mer skal vi dra på stevner sammen. Aldri mer skal vi ha spesielle kose stunder i stallen og aldri mer skal vi få se hverandre. Min kjære søte bestevenn. Vi møtes igjen en dag tenkte jeg og slet med og holde tårene tilbake. "Jeg vil aldri glemme hvor mye du betyr for meg. Du må aldri glemme alt jeg har fortalt deg. Lov meg at du aldri vil glemme meg. Jeg vil komme og besøke deg en dag. Det lover jeg. Og du vil alltid være min bestevenn." Hvisket jeg lavt i øret hennes. Jeg la ikke merke til at mamma sto og så på før jeg hørte hun snøftet. Hun hadde begynt og gråte.

Jeg leide min bestevenn ut på gårdsplassen og etter veldig kort stund kom en bil med transport bak. Jeg ville bare slenge meg opp på ryggen hennes og galoppere til verdens ende. Jeg elsker denne ponnien og jeg viste hun elsket meg også.

En mann og datteren kom ut av bilen. Mamma hilste høflig på mannen.
"Hei jeg er Guro" sa mamma.
"Hei jeg heter Simon" fortsatte han.
"Dette er datteren min Kamilla" sa mamma og smilte.
"Dette er datteren min Lovise" hun så ut som om hun var 10 men jeg viste hun var 11 om noen dager.
Jeg smilte et fake smil. Mannen gikk bort til transporten og la luken ned. Den var fin men litt stor. Det er tross alt en ponni de skal ha med seg hjem.
"Vil du laste henne på?" Spurte mannen og jeg svarte med og nikke og bare laste henne på. Så snill som hun var gikk hun rett på. Jeg kysset henne på mulen. "Jeg elsker deg, husk det. Foralltid. Du og jeg." Pep jeg inn i den myke pelsen hennes.
"Skulle vi få med noe utstyr"sa mannen.
"Eh ja men med litt tillegg i prisen" forklarte mamma og jeg så at mannen nikket i sidesynet.
"Ja vi tar det vi" sa han og smilte.
Jeg ville aldri slippe henne jeg ville bare ta henne med meg ut av hengeren men det gikk ikke.
"Kamilla kom og vis dem utstyret" ropte mamma.
" jeg vil ta med meg minnene våre til graven. Det låver jeg. Ta vare på deg selv jenta mi. Jeg elsker deg" sa jeg og strøk henne over mulen og kysset henne, etterfulgt av en lang klem før jeg ruslet ut av hengeren så sakte jeg klarte. (Det er mulig jeg overdriver litt med alt jeg sier til Melodi men jeg prøver og understreke at hun betyr veldig veldig veldig mye for meg!)

Jeg la den store posen med utstyr i utstyrs lageret. Nå klarte jeg ikke mere. Tårene presset på og jeg lot dem gå fritt. Jeg småløp bort til mamma.
"Takk for at vi fikk kjøpe henne" sa Lovise og smilte til meg. Hun kom bort og ga meg en klem. "Du kan komme nor du vil, her er nummeret mitt" sa hun og trakk seg ut av klemmen og rakte meg en lapp med ett nr på.
"Takk" var det eneste jeg fikk fram.
De kjørte ut av gårdsplassen.

Hjertet mitt braste og tårene rant som en elv. Jeg hylte høyt og datt ned på kne. Jeg la hodet i hendene og gråt og gråt. Mamma satt ved siden av meg og godsnakket med meg mens hun strøk meg på ryggen.
•