Drømmen

Kapittel 12

Mamma stoppet bilen og jeg gikk ut.
"Hade vennen, kos deg jeg kommer og henter deg i 6 tiden." Sa mamma rett før jeg smalt døra Igen og gikk opp til huset til Else. Jeg banket på og knappe minuttene etter kom Else og åpnet.
Jeg var fast bestemt på og få Else til og fortelle hva som hadde hendt med hestene og døtrene hennes. Jeg hadde nemmerlig en sterk følelse av at hun ikke hadde sagt det som det var forrige gang. "Åh hei vennen kom inn" sa hun å gikk inn i leiligheten. Jeg fulgte på.
"Sett deg hvor som heldst mens jeg fikser noe og drikke." Sa hun og smatt ut på ett rom som jeg antok at var kjøkkenet. Stua var passe stor med masse bilder på veggene,  en gyngestol attmed TV og en liten sofa og ett eike-brunt stue bord. Det var ganske fint. Jeg satte meg i gyngestolen.

"Hær" sa Else og rakte meg en kopp med kakao.
"Takk" sa jeg og tok en slurk.
"Så gleder du deg til og begynne på skolen?" Spurte Else.
"Eh, nei egt ikke." Sa jeg og så ned på lårene mine.
"Hæ?? Hvorfor ikke?" Spurte Else og Så overrasket ut.
"På den forrige skolen ble jeg mobbet og jeg er redd det samme vil skje igjen." Sa jeg og så på Else. Hun virket trist på mine vegne og jeg angret meg på at jeg sa det. Skulle egt ikke ha sagt det.
"Nei huff da" sa hun og klappet meg på skuldra. Jeg trakk på skuldrene og smilte. Jeg syntes egt ikke synd på meg selv. "Jeg skal gå på kjøkkenet og hente noe godt og spise" sa Else og gikk ut. Jeg begynte og studere bildene på veggene men jeg reiste meg ikke opp.
Der var det et bilde av mange personer som sto sammen en liten ponni.
"Hær" sa hun og satte noen rundstykker på bordet.
"Takk" sa jeg og tok meg en.

"Eh...hvem er det på bildet?" Spurte jeg og sperret opp øynene.
"Hm, det er familien min" sa hun og tok en slurk av kaffen sin.
"Kan du fortelle?" Spurte jeg full av håp om at hun skulle svare.
"Eh, jeg har ikke så lyst og fortelle" begynte hun. Jeg vare smilte og så på bildet. "Men jeg tror jeg kan stole på deg" sa hun og rakte meg en skål med noen kaffe drops. Jeg tok to og satte den tilbake der den sto.
Else reiste seg og hentet bildet og ga det til meg. Jeg studerte det. Det var en kvinne med langt mørkt hår, hun så litt eldre ut en de andre jentene. En mann med svart hår og to jenter med brunt og en liten kort med lyst. Ponnien var svart og hvit. Men hvis du studerte bildet kunne du se at i bakgrunnen på ett jorde sto det to grå esler og en stor rød hoppe og en liten hvit ponni.
"Jeg trodde du sa at du hadde kun to døtre" sa jeg. "Jeg snakker ikke så mye om dem så jeg må Hvist ha glemt det i farta" sa hun og blunket med det venstre øyet.

"Det er min mann, Jan. Han var gårdsarbeider og likte dyr veldig godt Og vi møttes på en fest i 17-års alderen og siden var vi uavskillige." Sa hun og tok enda en slurk av kaffen.
"Å så, hva kjede?" Spurte jeg muntert.
"Vær talmodig" sa hun og tok et kaffedrops. Så pekte hun på den høyeste av de jentene med brunt hår.
"Dette er min eldste datter. Hun heter Randi. Hun var helt spesiell og helt fra hun ble født har hun vist et stort potensial blant hester. Da hun ble født hadde vi alt fått moren til Ester og de to ponniene. Hun ville dra ut i stallen hele tiden. Hun elsket virkelig hestene våre. Ponniene var bare åringer men hun var med og innri dem. Nor hun ble 5 begynte hun på ridekurs og nor hun ble 10 begynte hun med stevner. Hun vant mye innen ponni ritt og hun deltok også med den hvite araberhoppa Lady.
Hun ble bedre og bedre og hun deltok i landslaget innen sprang. Jeg vet det høres usannsynlig ut men de hadde en nybegynner gruppe som hun var med i. Hun forflyttet seg også etterhvært til utlandet for og konkurrere. Hun var virkelig god. Hun ble kjent i fire land. Hun var virkelig flink altså. Nor hun ble 13 ble Lady syk, hun kunne ikke bruke henne mer, og hun ble erklært pernsjonert. Hun var helt knust og nektet og ri mere til vi fant en like bra hest som Lady. Både jeg og Jan forsto godt at hun ikke kom til og syns at noen hest var like bra. Lady ble satt ut på avl og fikk et nydelig rødt araberføll. Føllet skilte seg helt ut. Ingen hadde noensinne sett ett araberføll med den fargen. Randi var blitt 14 da vi leverte føler til henne. Hun ble strålende glad og syntes det var helt greit og inri føllet selv. Føllet var veldig ung nor det kom pga Lady var så svak at hun antagelig ikke klarte seg mer en tre dager så vi fikk det med en gang. Rideskolen som Lady sto på altså der ponniene står nå står her enda og de samme eierne eier den fortsatt bare at datteren deres hjelper til. Føllet heter Rose og nor Randi ble 15 ble hun forelsket i en gutt og hun og han flyttet til byen nor hun ble 16. Jeg og mannen min likte det ikke men vi hvite at vi ikke kunne stoppe henne. Men det værste av alt var at hun bare dro fra Rose og hun ble ikke ferdig innridd. Men grunnen til det var at hun trodde hun var klar til og ri en liten tur og de dro i alle gangarter men da de nærmet seg gården sto vi alle for og se på men hun så en slange på bakken og kastet Randi av. Randi ville aldri sette seg på en hest Igen og i værtfall ikke Rose eller en araber. Men den dag i dag så har hun en dansk varmblods som hun trener. Jeg ble ikke så glad for at hun dro fra Rose og kjøpte seg en ny en for sikkert 150 000kr. Så men hun kommer av og til på besøk." Sa hun nesten uten pustepause og jeg så hvor lei seg hun var. Jeg syntes historien var så trist at jeg hadde grått i løpet av historien. Jeg reiste meg og ga henne en klem.
•
Sorry for at hun må forklare så mye men det er ikke så lenge til hun er ferdig med det. Håper dere syns det er morsomt og lese.