Drømmen

Kapittel 13

Nå skjønte jeg hvorfor det hang en super dyr sprang sal og hodelag på lemmen og det sto Lady på den. Jeg ble litt trist ved tanken.
"Hva sa du Randi het? Liksom med etternavnet også?"  Sa jeg og gliste.
Jeg hadde tenkt og søke henne opp på Internett. "Eh, hun brukte farens etternavn. Hun heter Randi Elisabeth Eriksen." Sa hun og så på klokka.
"Snart middags tid" sa hun og smilte. Men hun reiste seg ikke.
"Eh, jeg må litt på do jeg. Hvor er badet?" Spurte jeg. Hun pekte på en hvit dør som vi kunne skimte fra stua og inn i gangen.

Jeg spylte ned og vasket hendene.
Nor jeg var ferdig så tok jeg opp mobilen fra bukselomma og slo den på. Jeg tasten inn koden 1-9-0-7 og gikk på Internett. Jeg søkte på: Randi Elisabeth Eriksen. Jeg fikk helt hakeslepp da jeg så hvor pen Lady var og hvor bra team de var. Jeg klikket inn på ett bilde. Det var fra ett sprang stevne. Jeg ble avbrutt av en hund som bjeffet. Jeg låste opp døra, slukket lyset, puttet mobilen i lomma og lokket døra.
"Så klar for og fortsette" spurte jeg og så Else midt i øynene.
"Jepp" sa hun og tok opp bildet som jeg hadde lagt på gulvet. Jeg visste ikke helt hvorfor men jeg gledet meg til den korteste jenta. Else pekte på den andre jenta med det brune håret. Det var så mørkt at det så svart ut. "Dette er Selma. Hun likte også hester ganske godt men hun hang mest med venner og sånt spesielt nor hun ble for lang for ponniene" sa hun og tok en pause.
"Hvorfor ba du ikke henne om og ri Rose?" Spurte jeg og så ned på hendene mine som lå på lårene mine.
"Jo du kjønner. Etter at Randi flyttet og sa hun aldri ville ri Rose ble Selma også redd og turte bare ri en Norlandshest på rideskolen. Hun var ganske opptatt av venner og litt av gutter. Hun syntes ikke det var noe morsomt og være hjemme så hun gikk vær dag på karate. Hun var av den stille personen som dere muligens kaller emo eller noe sånt. Men hun var flink til og si ifra nor noen var slem med henne. Jeg har egt ikke så mye mer og si om henne så vi går videre til den yngste datteren min"
Sa hun og flyttet fingeren videre til den som var litt kortere og hadde mørke blondt hår.

"Dette er Mia. Hun var spesiell på alle mulige måter. Hun elsket hestene og holdt på med dem vær dag. Men hun turte ikke og ri Rose etter det som hadde skjedd med Randi. Hun var hyggelig mot alle og sa aldri ett eneste bannes ord. Hun visste oss at hun var glad hele tiden men egt var hun trist pga hun ble veldig mobbet på skolen men hun sa det aldri. Hun ville være hær for meg og Jon nor de andre søstrene forlatte familien. Men etterhvært ble det nokk og det kjønner jeg jo nor hun kun gråt og snakket kun med hestene. Nor hun ble 16 flyttet hun til en familie i Spania for og få den perfekte  jobb nor hun ble stor. Hun låver og komme tilbake og selv om det ikke er mange år siden, Kansje sånn 10 år så har hun enda ikke kommet hjem. Hun kom av og til på besøk men det som plagde meg mest var at hun aldri sa noe så vi fikk hjelpe henne...." Sa hun og en tåre trillet ned fra øyet hennes.

"Jeg tror jeg blandet det litt. Det føllet som Randi fikk var flott svart, hvitt og lyse brunt men året før hun døde, kom rose til og følle. Det var da det røde, nyderlige og uvanlige føllet kom. Dette føllet ble hetende Princess. Mia startet og innri henne nor hun hadde ferie fra skolen men da hun reiste kunne hun ikke komme mere før sommerferien, og Rose ble avlivet for store ryggsmerter og overvekt. Nor Princess ble eldre og tiden var inne til og inri henne måtte vi sende henne til ett innridningssenter men nor hun kom tilbake var hun skremt og ble en problemhest. Nor jeg ringte til sentret fortalte de at hun hadde ett for stort problem og at de bare måtte sende henne hjem. De bar så nært og bli ferdig med og innri henne men det var fortsatt noen ting Igen. Jeg hadde ikke noe annet valg en og sende henne til rideskolen og der står hun enda. Fortsatt ikke inridd og ingen tørr ri henne eller rettere sagt ingen turte." Sa hun og så hvordan reaksjon min skulle bli. Jeg måpet. Tenk at ingen gidder og ri henne bare pga de ikke klarer.
"Hvor gammel er hun nå?" Spurte jeg og ble helt stille da Else kom med svaret. "Fire...." Sa hun og lo litt for seg selv da hun så at mascaraer min hadde rent nedover hele skinnene mine. Dette var noe av det tristeste jeg hadde hørt på vertfall ett år.

Jeg tuslet ned trappa til parkeringen det mamma skulle stå og vente på meg. Jeg så henne med en gang. Bilen var i gang og hun satt og snakket i mobilen. Jeg hadde fått bort mesteparten av mascaraen men jeg visste at mamma kom til og se det. At jeg hadde grått. Jeg åpnet døra og mamma så på meg mens jeg gikk inn i bilen. Men hun la ikke på. Hun bare snakket videre og vi kjørte stille ut av parkeringsplassen. Nor vi var kommet ett godt stykke på vegen så la mamma på og la mobilen fra seg. "Hvordan går det?" Sa mamma og så bekymret på meg.
"Eh....ja. Else fortalte bare om familien sin." Sa jeg og smilte til mamma.
"Ja, jeg gråt også nor hun fortalte det." Sa mamma og svingte inn på butikken.
"Bli med inn" sa hun og gikk ut.
Jeg fulgte etter. Det var ikke mange der. En liten gutt i 3 års alderen en dame i ca 80 års alderen og to gutter på min alder. Jeg brydde meg ikke og bare overså dem.
•
I bilen etterpå!

"Ja jeg vet hva du tenker om hun sa det til meg og faren din først men vi bestemte oss for og bare fortelle det senere." Sa hun og svingte inn innkjørselen vår. "Mm" sa jeg bare. Jeg var så trøtt. Nor mamma stoppet bilen så åt jeg og stelte meg for og sove. Klokka var 8 men jeg var så trøtt at jeg bare la meg.
•
Sånn nå blir det litt mer spennende❤️✌🏼️