Drømmen

Kapittel 22

Dagboken
Jeg satt på rommet mitt. Helt alene. Uten en lyd i huset. Jeg satt på senga og stirret ut i rommet. Jeg kjedet meg.
Mamma og pappa var på jobb og det er jo sommerferie så hva skal jeg ellers gjøre? Jeg kunne ikke dra til rideskolen enda. Jeg hadde ridetime klokka 4 til halv 5 og nor jeg er ferdig skal jeg holde på med Princess.

Jeg gikk ut av rommet og videre bortover gangen. Der lå trappa opp til loftet. Det lå noen ting der fra nor Else og familien bodde der.

Jeg gikk opp den umalte trappa og åpnet lemmen inn til det store rommet. Det var bare ett stort rom ikke noe mer.
Det var en lysbryter rett ved siden av lemmen. Jeg slo den på. Ett skarpt lys som fylte hele rommet skar gjennom rommet. Det var mye ting og det så ut som ett system. Jeg gikk til ett hjørnet og så en plast kasse. På lokket sto det Else. Jeg ble mer og mer nysjerrig så jeg åpnet boksen. I toppen lå det ett album. Det sto HEST med store bokstaver på den. Jeg åpnet. Det var masse bilder av Else og hestene hun hadde da hun var ung. Jeg la den nedi kassen igjen og lukket lokket. Jeg ville ikke snoke i sakene hennes. Uansett så jeg at det var noen gamle rideklær.

Jeg fikk øye på en boks, nei to bokser oppå hverandre. Det var den yngste datteren til Else sine bokser. Boksene var ganske stor. Jeg satte meg ned ved siden og tok opp den øverste boksen først. Det lå en bok der. Jeg tok den opp. Det er tydeligvis en gammel dagbok. Jeg la den på gulvet og fortsatte og se i esken. Jeg hørte en bil svinge inn på gårdsplassen. Jeg fortet meg og legge lokket på og gripe boka før jeg nærmest løp bort til lemmen. Jeg slukket lyset og gikk ned.

Jeg satte meg i senga og tok opp boka. På forsiden så sto det Memory med gull bokstaver. Jeg likte boka godt, den var fin. Jeg åpnet på første side og begynte og lese.

Kjære dagbok. I dag har det vært en meget dårlig dag. Bestevenninnen min sa vi ikke var venner mere. Ugh, nå har jeg mistet min eneste veninne. Nå er jeg fortapt i skogen av lidelse! Jeg var så lei meg at jeg ikke gadd spise middag eller gå ut til hestene. Jeg vet godt at jeg ville følt meg bedre om jeg hadde godt ut til dem men det frister ikke. Det er midt på vinteren og jeg er allerede litt syk. Det føles ut som universet prøver og straffe meg for noe men hva?
En tåre rant ned fra øyekroken min. Det var trist og vite hvordan livet hennes egt var! Jeg klarte ikke, jeg måtte lese en side til.

I dag giddet jeg ikke dra på skolen så jeg skulket. Mamma og pappa vet ingenting pga jeg gikk rett ut i stallen og de de dro på jobb. Da jeg var helt sikker på at alle hadde dratt så salte jeg opp Miniatyr og red en tur til den spesielle plassen vår oppe på heia. Altså den nor du rir opp på heia og tar av til venstre og innover skogen og nede på stranda der hvor det er tett i tett med skog rundt. Jeg elsker og ri Miniatyr. Jeg er så glad i den lille Shetlandsponnien. Han er min bestevenn, min skjele venn og mitt liv! Jeg elsker han.

Jeg la boka fra meg og gikk ned med masse tanker svirrende i hodet. Tenk at hun ble mobbet osv men hun hadde heldigvis Miniatyr. Jeg bestemte meg for og lese mer i kveld. Jeg måtte finne ut mere om ja....alt egt!

Jeg lå i senga med lyset på nattbordet på. Spent over hva som ventet seg i boka. Jeg åpnet den forsiktig og bladde opp på den siden jeg var kommet til.

Kjære dagbok!
I dag var jeg så uheldig at mamma merket at jeg ikke var på skolen. Hun ble så sur at jeg trodde hun aldri ville tilgi meg! Men jeg bare sa at jeg ble for sen til bussen. Det gikk bra men....ja hun sa jeg ikke fikk ri på en uke!!
Men nå er jeg så trøtt at jeg må legge meg.
Jeg bladde om og fortsatte og lese.

Kjære dagbok.
I dag har jeg fått ri igjen. Uka har vert helt forferderlig og jeg er glad jeg kan ri Miniatyr igjen nå. I dag så dro vi til plassen vår oppi skogen i heia. Der vi alltid er og badet. Han syntes det var veldig morsomt og den hvite pelsen hans ble ren og pen.

Jeg kjente jeg ble trøttere og trøttere så jeg sovnet med boka i handa.
•
Hva syns dere?💗💪🏽