The invisible powers

1. Begynnelsen på alt nytt, slutten på alt det gamle

Jeg våkner av den dødsirriterende alarmen som ringer. Jeg trykker på slumre-knappen, og legger hodet ned på puta igjen. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt orker å stå opp. Jo'a, jeg er den mest populære jenta på skolen. Jeg har det alle kaller et perfekt utseende. Jeg har venner i haugevis. Men likevel, det føles ut som om jeg er venneløs. Vennene mine er bare vennene mine fordi de blir populære av det. Tris og Holy kaller seg jo bestevennene mine, men jeg føler de ikke forstår meg helt. De prøver selvsagt, det har jeg respekt for. Men de er mer eller mindre rike. Det er ikke jeg. Mamma jobber som vaskedame, og får liten lønn. Pappa går på kveldskurs, og det bruker man bare penger på. Leiligheten vår er temmelig liten, men kunne vert mindre. Jeg klager ikke, men vennene mine sine problemer går ut på hva de skal ha på seg i dag, mens mine går ut på hvordan spare nok penger til en kjole jeg trenger om to måneder.
Mamma roper nedenfra at jeg må få opp farten. Enda en gang har jeg sovnet i stedet for å stå opp. Jeg slenger fra men dyna og tusler bort til badet. Jeg finner noen behagelige klær, og åpner skuffen merket " Kaitlyn". Jeg tar fram det lille jeg har av sminkesaker. Etter et par lag maskara og en rask leppestift senere er jeg ferdig. Jo, det lønner seg å være naturlig  pen. Etter enda to minutter har jeg greid håret og. Med krøllene og den oransje fargen ser det ut som en løvemanke. Så går jeg inn på kjøkkenet til frokost.

Skoleveien min er lang og kjedelig. I dag er den varm i tilleg. Til tross for at det er over 20 grader ute, som er temmelig varmt til Norge å være, og solen steker som besatt, er jeg likblek i huden. Mange mener det er pent, men jeg hadde ikke hatt noe imot litt brunfarge. Etter 40 minutter kommer jeg over en lav ås og ser skolen 200 meter under meg. Som vanlig vil jeg gå inn i skolegården, bli møtt av mange jenter som ser opp til meg, gutter som liker meg, og gutter som spør meg for å bli populære. Og jeg som bare går i 7.! Jeg forbereder meg mentalt på dette, og begynner å gå nedover mot plassen jeg hater mest av alt. Likevel, når jeg tenker tilbake på det, ville jeg nok valgt skolen.

Plutselig feier en kald vind over gata, etterfulgt av isende kulde. Det føltes ut som nordavinden ikke hadde tenkt å vente til vinteren med å komme. Vinden bar med seg et par papirer, litt sand og grus og en halvspist brødskive med gjørme. Men den bar også med seg følelser. Håpløshet, tap, utmattelse, fortvilelse og sorg. Jeg fikk en plutselig trang til å sette meg ned å gråte meg selv inn i en evig søvn. Men de siste følelsene den brakte med seg hold meg oppreist. Redsel og sinne. Det føltes ut som om hjertet mitt prøvde å bestemme seg for om det ville stoppe å slå eller slå i full galopp. Dette medførte kvalme og et sterkt sug i magen. Det neste kjede fort. Jeg så et sterkt lys, kjente en intens varme, og sluttet å eksistere. I all fall i fast form. Det føltes ut som om hendene, hodet, føttene og alle andre kroppsdeler smeltet sammen til et. Jeg gikk rett fra fast form til gass. Jeg var ladet med mer energi enn jeg noen sinne hadde hatt, likevel var jeg på størrelse med et bildekk. Det tror jeg i all fall, for det er litt vanskelig å registrere noe som helst når alle følelsene dine er blitt til ett. Jeg svevde en meter over bakken, men følte at molekylene i meg holdt på å slites fra hverandre. De prøvde å stikke av, snart kom jeg til å være millioner av små partikler spredd utover alle verdens kanter. Det siste jeg registrerte før jeg besvimte( i den grad det går ant å besvime når man er en flamme), var at vinden tok meg med på en svært ubehagelig flytur, og en sint, dyp stemme som skrek av raseri.