The invisible powers

13. Lille julaften

Det var kveld, lille julaften, og jeg hadde aldri følt meg så alene. Jeg, Filliph og Magne hadde ikke snakket sammen siden Stian. I motsetning til dem, klarte jeg ikke å finne nye venner her. Kanskje hadde Stian hvisket noe til dem. Kanskje så de på det at jeg var bedre enn dem i det meste som frastøtende. Kanskje mistenkte de meg for å være spion (noe jeg var). Kanskje var jeg bare paranoid, og så Ubivatilens undersåtter i alle jeg møtte. Sistnevnte var mest sansynelig rett.
Hver gang noen snakket til meg, ignorerte jeg dem, eller kom med en unnskyldning til å dra derfra. Den eneste personen jeg hold ut å snakke med, var Nora. Men hun var også den eneste personen som var like mye innstilt på å få venner som meg. Hun snakket aldri med noen, og ingen så henne bortsett fra i timene, og om natten.
Før hadde jeg Filliph og Magne. Nå var jeg alene. Stian var en lyd, altså en med lydkrefter. Herregud, vi var nødt til å finne på bedre kallenavn. I all fall, så hatet jeg Stian. En dag var han bare der, og snakket med Filliph. Akkurat det var ikke overraskende, for Filliph fikk lett venner. Men så begynte problemet. Filliph var plutselig mer i lag med Stian enn meg. Så fikk de med seg Magne. Etter bare to uker bar de tre uadskillelige. Jeg fikk ingen av dem på tomannshånd lenger. Om jeg var sjalu? Nei, ikke på den måten. Først kanskje. Men så begynte marerittene.
Jeg var overbevist om at Stian jobbet for Ubivatilen, men guttene trodde selvsagt ikke på det. Nå var jeg opprinnelig talt bare bekymret for dem. Siste drøm hadde vert like ille som de andre, men nå begynte jeg å forstå det forferdelige budskapet den mørke stemmen bragte til meg så fort jeg tillot meg å sovne.

Jeg befant meg på et fjell. Det var fremmed, men fortsatt temmelig kjent. Filliph og Magne gikk i lag med meg, og vi lo så fælt at vi nesten datt. Det blåste friskt, og jeg følte meg lykkelig. Plutselig tok Magne hånden min, og det gikk en kribling gjennom magen min. Jeg lente meg nærmere og, lente hodet mot skulderen hans. Han så på meg som om jeg var alt han trengte i livet sitt. Øynene hans hadde farge som det friskeste gress. Jeg hadde lyst til å forsvinne i dem, løpe over en eng med samme farge, hånd i hånd med ham. Øynene mine speilet seg i hans, og det gikk opp for meg at de hadde nøyaktig samme farge som mine. Vi var som skapt for hverandre.
"Jeg elsker deg."
Han lente seg fram for å plante et kyss på munnen min, og plutselig gikk det et skjelv over hele fjellet.

En bred sprekk dukket opp framfor føttene våre, og for sent innså jeg hva som kom til å skje. Bakken brast, og sammen falt vi. Hullet over oss var det eneste lyset, men snart var det ikke mer enn en liten hvit prikk i et hav av mørke. Jeg begynte akkurat å lure på når vi ville lande, da senen endret seg. Jeg falt ikke lenger, men sto i en enorm hal.
I løpet av de siste to månedene jeg hadde drømt om dette stedet, hadde det endret seg. Veggene hadde blitt glattere og fått form. Gulvet hadde fått svarte fliser. Taket hadde fått en slags form, men stalaktitter hang fortsatt og truet meg å knuse alle som sto våget seg inn hit. Noe som så mistenkelig ut som blod, dryppet med jevne mellomrom. Tåken var blitt tynnere, men til gjengjeld hadde den blitt blodrød og svart. Den så ut til å være selvlysende, og også den eneste lyskilden i rommet. Skikkelsene hadde fått en fastere form, og om det ikke var noe jeg innbilte meg, ble de stadig flere. De åpnet munnen på likt, og snakket med stemmen som jeg visste tilhørte Ubivatilen.
"Velkommen tilbake, Kaitlyn. Har du lyst til å bli en del av oss nå?"
Jeg ville si noe, men fikk ikke fram en lyd. Alle musklene mine var plutselig utslitte, som om jeg hadde løpt maraton uten å varme opp først. Tåken måtte være giftig, for hvert åndedrag sved i halsen, som om jeg pustet glasskår. Alt jeg maktet var å riste på hodet.
"Men hvorfor ikke", stemmen var mildere enn man skulle tro var mulig, til å være så mørk, "du har ikke venner, familien din nølte ikke engang med å sende deg til en skole de ikke visste noe om. Er ikke det mistenkelig. Sannheten er at de aldri har brydd seg om deg. Du var en byrde, en ekstra munn å mette. De var bare glad for å bli kvitt deg. Vi kan bli din nye familie, dine venner. Vi vil aldri svikte deg slik du er blitt sviktet."
Alt jeg klarte var å stamme frem, med en stemme som var sår og knapt hørbar:
"Jeg vil kjempe mot deg så lenge jeg står oppreist."
Så falt jeg ned på det kalde gulvet, og det siste jeg så før det ble mørkt, var alle skikkelsene kaste hodet bak og le.

Jeg var fordypet i mine egne tanker, og skvatt voldsomt når noen plutselig prikket meg på armen. Jeg snudde meg og forventet halvt å se Magne eller Filliph som hadde bestemt seg for å prate med meg likevel, men der sto en jente. En med brunt hår og sorte briller. Nora. Hun så ut til å angre på å ha rørt ved en person, men stålsette seg tydeligvis.
"Hei."
Stemmen var lys og pipende, som om hun var redd for at jeg ville brenne vekk alle klærne hennes og sette henne naken fram til ustilling. Jeg prøvde å smile et troverdig  smil og hilset tilbake.
"Jeg ville bare... Kan du... Har du...", så tok hun seg sammen, "Har du venner?"
Jeg så overrasket på henne, som om jeg så henne for første gang. Prøvde hun seriøst å hjelpe meg, hun som trengte venner selv?
"Ja, selvsagt! Eller, kanskje noen få... Nei."
Jeg sukket, men hun så nesten lettet ut. Ingen andre enn oss var på fellesrommet, og jeg slappet plutselig av. Dette var en person som forsto hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde tegn til at hun skulle sette seg, og etter litt nøling satt hun seg i andre enden av sofaen.
"Jeg er nødt til å snakke med noen, ellers blir jeg sprø, og du er den eneste personen jeg stoler på. Tror du på, eh, stemmer som snakker til folk i drømmene deres. Til folk som ikke er synske?"
Hun så bedende på meg, som om hun forventet at jeg skulle le av henne og gå min vei mens jeg mumlet om hvor sprø hun var. Jeg ble sittende.
"Ja, det tror jeg. Har du drømt om, eh ,noe? "
Hun så på meg som om hun vurderte hva hun skulle si, før hun begynte å snakke som en foss:
"Det er et eller annet, et monster eller noe, som bor i en grotte. Han prøver invaderer drømmene til folk og truer med å utslette hele 15. risika! Han vil angripe så fort ha har fått en hær, og det er derfor vi rekrutterer så mange. Men lærere jeg tror noen av lærerne er med på det og jeg er redd, og han sa han ville drepe den eneste personen jeg var glad i om jeg fortalte det til noen, men jeg klarer ikke å holde det hemmelig lenger, og nå vil noen dø og jeg vet ikke hvem, for jeg prøver å ikke være nær noen, og jeg er ikke glad i noen og hjelp!"
Nå gråt hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dette, og før jeg visste ordet av det, hadde hun løpt hulkende bort. Stakkars jente.