The invisible powers

16. Hyttetur

Jeg, Filliph og Magne ruslet rundt i utkanten av byen, og så på det deprimerende synet av nyttårsrakett-rester som fløt i gatene. Jeg var glad for å ha dem tilbake, men det var ikke til å unngå å legge merke til at noe mellom oss var gått i stykker.
Filliph, som før hadde vert den muntre og optimistiske av oss, var blitt nesten helt stille, og kom bare med en halvhjertet spøk fra til annen.
Magne, stakkar, så bare ut til å ha dårlig samvittighet, og prøvde å gjøre det godt igjen med å prate dobbelt så mye som vanlig. Men om kvelden, uansett hvor mye vi prøvde å late som om vi ikke merket det, gråt han, lenge og stille, med hjerteskjærende hulk, og stille hisk. Av og til kunne han ut av ingen ting bryte sammen i gråt, og jeg begynte å lure hvor mye lenger han kunne holde ut.

-Ok, nå holder det!
Vi hadde gått rundt og småpratet i over en time nå, men for gang mer-enn-jeg-kan-telle bare den siste uken, hadde den samme kleine stillheten senket seg over oss.
Jeg fortsatte:
-Dere har bedt om unnskyldning mange ganger, og jeg har tilgitt dere, men det er fortsatt en spenning mellom oss som må bli slutt på. Jeg foreslår, siden vi fortsatt har tre dager igjen av juleferien, at vi ber om å få dra på hyttetur, for eksempel fra i morgen til over-over-imorgen. Vi kan spille spill, drikke brus, ha det hyggelig. Bare oss tre. Jeg tror det vil gjøre oss alle godt.
Magne sa seg straks enig, med den nye iveren som var blitt så typisk han i det siste. Filliph fikk litt av sin gamle glød igjen i øynene, smilte matt, og mumlet:
-Det høres ut som en god ide. De få svake leddene i den planen, er at vi er blakke, mindreårige, en jente og to gutter, mistenkte og ikke vet om noen hytter i nærheten.
Jeg gav ham en dult i siden, gav ham et lurt smil og blunket:
-Overlat det til meg...

-Og derfor, søster Margaret, tror jeg det vil gjøre godt for forholde vårt å få litt pusterom fra andre, og tid til å diskutere saler og ting.
-Hmmm, jeg tror jeg skal få ordnet det, så lenge dere ikke finner på noe... tull.
Søster Margaret, helsesøster og beste healer i risika 15., sendte oss et strengt, men lurt blikk, og gikk avsted for å snakke med rektor.
Filliph, mer sitt gamle jeg enn på lenge, sendte meg et ertende blikk, og hermet med pipende stemme:
-... konflikten vi hadde har laget en dyp kløft i et vakker vennskap... jeg har ikke sovet ordentlig på flere netter... dette vil gjøre godt for kropp og sjel... Deres høyhet Margaret, vær vennlig...
Jeg lo og dyttet ham nesten ned fra stolen. Det var vidunderlig å se hen le høyt igjen, og se livsgleden fylle ham på ny:
-Det fikset du jammen bra, gitt. Kanskje litt i tykkeste laget, men det gjorde susen.
Magne så på oss og smilte svakt, lykkelig over å ha venne sine tilbake.

Med hver vår bag slengt over skulderen, og luer dratt godt over ørene, steg vi inn i hytta vi skulle tilbringe de neste dagene i. Vi satte bagasjen fra oss i den lille gangen, med en dør til venstre merket WC, hvor Magne straks smatt inn. Jeg tok to skritt fram, og befant med i en koselig liten stue, med et lite trebord, en lenestol og en liten sofa. Til høyre var det et lite kjøkken og et soverom med både køyeseng  og enkeltseng. Det luktet gammelt treverk og vaskemiddel. Jeg slapp ut et sukk. Dette kom til å bli en fin helg.

Klokken var rundt sju om kvelden, og vi var i godt humør. Filliph hadde tatt med et brettspill, som han mente ville "bringe oss nærmere hverandre", men nektet å si hva det var. Nå satt jeg og Magne og ventet spent.
-Hvis det er monopol, sverger jeg ved Hamsein's dårligste sang...
Han bare gliste, og satte frem en godt brukt eske på bordet. Med store, fargerike bokstaver sto det "MONOPOL". Et sukk unnslapp munnen min, og bare en tanke sto klar i hodet mitt:
Dette blir en laaang kveld.
Filliph så på meg, så på Magne, og tilbake på meg. Han sukket:
-Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du klarer det!
Vi hadde, etter kampen i Tåke-grotten, som vi hadde begynt å kalle det fæle, ille-luktende stedet på fjellet, vert på det lille, koselige biblioteket i risikaen. Der hadde vi funnet en teoribok om alle tilleggs-kreftene man kunne ha, og funnet ut man kunne ha telepati, selv om det var svært sjeldent. Filliph hadde, så hyper som han var, revet ut hele siden, og nå lå den trygdet bevart i lommen min.

(For dem som er interessert, sto det følgende:
...
Telepati
Det forekommer, sjeldent, vel å bemerke, folk med evnen til å føre telepatiske samtaler med andre mennesker. Rekkevidde til telepatiens stemme varierer fra person til person.
Hvordan fungerer det?
Evnen lar deg føre stemmer ved hjelp av tankekraft, som bare personen/personene du konsentrerer deg om, kan høre. Personen som mottar beskjeden, kan da svare deg i tankene, men dette kan kun du høre. Det går, om man har sunket dypt inn i den åndelige element-temming, å oppfatte andres telepatiske samtaler, men en må ha telepatiske evner selv, og kun svært få har i løpet av historiens gang klart dette.
Hvordan gjør jeg det?
Om du har oppdaget at du har telepatiske krefter, er dette måten å bruke dem på:
-Konsentrer deg om personen du vil overbringe beskjeden, og si ordene tydelig inne i deg.
-Når du ser personen har fått budskapet, gjør deg selv mottakelig for et svar. Steng all annen lyd ute, prøv å fange opp personens tanker.
...)

Etter å ha delt ut brikker, fordelt penger og laget ut alt, merket Magne en liten popp-opp luke i brettet, rett ved siden av sjanse-feltet. Han åpnet den, og alle tre ble sittende vantro og stirre. Først var det bare et eseløre av et ark, som så vidt stakk ut. Så, rett foran øynene på oss, begynte det å utvide seg, til en hel bunke med diverse ark, kort, kartong og papp-biter lå på bordet. Øverst lå et gulnet ark, brettet sammen som en nydelig rose.
-Hva svarte...
Filliph strakte seg varsomt etter arket, som om det kunne ta fyr når som helst. Faktisk, så begynte det å ryke litt i kantene... Jeg snudde meg brått bort når det gikk opp for meg at det var den intense stirringen min, som var årsaken til dette.

Det tok oss om lag en time å brette ut arket, lese det, lese resten av arkene, og forstå hva vi skulle gjøre. Vi skulle lage vårt eget brettspill. Filliph, full av energi, så ut som om han hadde schizophreni. Den ene siden av ham ville droppe den kompliserte prosessen ved å lage sine egne regler, skrive nye kort og et nytt brett, mens den andre delen av han var superbegeistret for denne nye oppgaven. Magne sa dette hørtes interessant ut, og etter å ha lest gjennom alle arkene en gang til, måtte han innrømme at personen som hadde skrevet dem, var et geni. Han, eller hun, hadde skrevet tips, regler og grunnleggende ting vi måtte ha med. Nederst hadde han, eller hun, undertegnet med tre så vakre bokstaver, at vi mistok dem for å være et bilde. S.L.H. Men dette var ikke det jeg og Filliph regnet som viktigst, og vi satte i gang.
Jo lenger vi jobbet, jo nærmere vi leste instruksene fra S.L.H., jo mindre minnet spillet om monopol. Spillet hadde både samarbeid, sluhet, kunnskaper og følelser som poeng. Å lage dette spillet var uhyre spennende, og før vi visste ordet av det, var klokken blitt ett, og etter det vi trodde var fem minutter, var den fem. Men klokken hadde passert seks før spillet hadde begynt å ta form.
Det var lenge siden solen hadde gått ned den andre dagen, da spillet endelig var ferdig, og klart til å brukes. Neste morgen skulle vi prøve det ut. Trodde vi...

---------------------------------------
Det neste kapittelet blir mye mer spennende (håper jeg)! Denne ideen, som skal utspille seg i det/de neste kapittelet/ kapittelene, har jeg fått av Emily Sørensen. Elsker historien hennes, og anbefaler alle dere å lese den.
-Anna V.