The invisible powers

17. Spillet begynner

Fulene sang, vinden lekte med løvet i trekronene høyt over meg, og solstråler kilte meg i ansiktet. Jeg satte meg opp i en brå bevegelse. Gresset under meg var grønt og frodig, himmelen klar og vinden varm. Et sted i nærheten klukket en bekk, og små moreller kikket opp på meg fra en fallen bjørk jeg hadde brukt som pute.
Hvor var jeg? Sist jeg kjekket var det vinter, og jeg befant meg i Oslo. Nei vent litt, sist jeg var våken, befant jeg meg i en hytte utenfor Oslo, men det endret fortsatt ikke på faktumet at det var midt på vinteren. Usikker tok jeg et skritt framover. Det kjedde ingenting. Selvsagdt ikke, sa jeg til meg selv, slutt å være usikker og prøv heller å finne ut av hva som kjer. Dette måtte være en drøm. Da kunne jeg bare sette meg ned og nyte sommervinden, prøve å holde på denne følelsen av trygghet, tillhørelighet og fred. Det var bare et lite problem. Om jeg var klar over at jeg drømte, betydde det at jeg ikke drømte, for hjernen min var ikke selvbevisst nok til slikt. Med disse tankene til å underholde meg og nesen vendt mot vest, gikk jeg med faste steg bort mot det ukjente.

Det var like før jeg krasjet i noe, men ubevisstheten min stoppet meg, og det var nesten så jeg gikk i dette noe likevel av overaskelse. Dette noe var en tre meter høy, mørk blå obelisk. Hver av de fire sidene var merket med bokstavene til de fire himmelrettningene, og ved foten av hver av dem sto det en kiste. Jeg trengte ikke se i dem for å vite hva de inneholdt, for nå visste jeg hvor jeg var. Og jeg visste hva jeg måtte gjøre.
Bare for å fjerne de siste restene av tvil, gikk jeg gjennom innholdet i alle kistene. Jo, nå var jeg sikker. Jeg befant meg i "De smarte overlever", spillet vi hadde laget. Kisten under bokstaven Ø, siden som vendte mot retningen jeg hadde kommet fra, inneholdt en bok med kjente forfattere, et kryssord-hefte og tre forskjellige penner. Jeg var glad for å ha vert meg på lage reglene, for nå kunne jeg vite at en av pennene var en vanlig kulepenn, den andre kunne forvandle seg til et sverd og den tredje kunne skrive inn svar for deg. Men jeg visste også hva som ventet på meg om jeg valgte å ta dette utstyret og gå mot øst. Først ville jeg møte på en sfinks og bli stilt tre spørsmål om kjente forfattere og bøkene deres. Så ville jeg komme til en fjellvegg med et inngravert kryssord, og bli nødt til å fylle inn alle de riktige ordene. Denne veggen ville åpne seg og slippe meg gjennom. Til sist ville jeg møte et eller annet dyr, og bli nødt til å drepe det, temme det eller overliste det.
Lignende utfordringer, utstyr og løsninger befant seg ved alle de fire sidene av obelisken. Til slutt valgde jeg å gå mot nord. I kisten under bokstaven N lå en ryggsekk. Denne inneholdt en bok om gamle filosofer og deres syn på verden, et sverd og en liten glasskrukke med tre (takket være Filliph) spy-oransje piller. Den ene gjorde meg usynlig, den andre gjorde meg istand til å gå fem timer uten å spise eller drikke, og den tredje ga meg kraftig diare, slik at jeg mistet en og en halv time energi. Jeg slengdte sekken over ryggen, festet sverdet i beltet og bega meg på noe jeg visste ville være en tre timer lang spasertur.
Heldigvis var jeg ikke blitt verken sulten eller tørst, og jeg visste at så lenge jeg befant meg i denne forskrudde verden, ville jeg ikke bli trøtt eller ha noe behov for å sove. Reglene for mat og drikke var enkle. I kistene kunne det være mat eller drikke, og det ville stå hvor mange timer den rakk. Vi kunne maks ha i oss ti timer med næring, og maks fem av dem kunne være vann. En liter vann tilsvarte en time energi, så i teorien kunne jeg drikke fem liter vann her. Ellers var det verdt å merke seg at du ville dø om du gikk tom for energi. Heldigvis var du aldri nødt til å kvitte deg med noen ting. Ved hver obelisk du kom til, og de ville det bli mange av, ville du få fire valg. Du kunne ikke ta mer enn en kiste, men om det i kisten din lå et sverd og du ikke mistet det under en av utfordringene, ville du kunne ta det med videre. Om du var heldig og fikk en halvliters-flaske vann, ville du kunne fylle denne på nytt om du fant en bekk. Klokken på hånden min viste 8:05, som var hvor lenge det var til jeg ville dø av sult.

Denne gangen så jeg obelisken lenge før jeg kom til den, for her hadde landskapet endret seg fra tett og frodig skog til steppe-landskap. Jeg senket tempoet og fortsatte framover med med åpne ører og øynene på stilk. Hvert øyeblikk kunne jeg møte på neste utfordring. Ganske riktig, etter bare moen meter begynte luften framfor meg å flimre, og jeg sto ovenfor min første ufordring i spillet. Sfinksen framfor meg var så vakker og majestetisk, at jeg fikk en trang til å knele framfor den og gi fra meg alt jeg hadde som offergaver. Ansiktet hennes var av en egyptisk kvinne, omgitt av en overnaturlig glød. Hun skrapte med de enorme forlabbene sine framfor seg, og sa med klar røst:
-Hvis du, menneske, vil passere, blir du nødt til å svare meg på tre spørsmål. Om du feiler, spiser jeg deg. Nå, vil du prøve, eller snu?
En del av hjernen min sa; dette er jo bare et spill! Men den andre halvdelen visste bedre.
-Jeg aksepterer utfordringen.
-Vi begynner med noe enkelt. Er det lenge siden pyramidene ble reist?
Dette var et avgjørende øyeblikk. I spillets regler hadde vi skrevet at personen som ble stilt spørsmålet måtte svare, og skulle deretter få ett, to eller tre poeng. Disse poengene var det de andre spillerne som måtte bestemme. Om svaret var rett, men kort og kjedelig, fikk man et poeng. Men om du svarte noe helt annet enn det som var forventet, dersom dette svaret også var rett, kunne du få to eller tre poeng, alt ettersom hva de andre spillerne syntes. Her gjaldt det å tenke nytt, annerledes og kreativt.
-I forhold til et enkelt menneskets liv, så er det ja, lenge siden pyramidene ble reist. Men i forhold til hele mennerkets rase er det ikke lenge siden i det hele tatt. I forhold til universetts eksistens ble de ikke bare reist for en kort stund siden, men nettopp. Mitt svar er derfor nei, pyramidene ble ikke reist for lenge siden, for mennesket er ikke universets sentrum, og det er derfor ikke våre perspektiv en bør bruke.
Det ble stille, svært stille, mens sfinksen gransket meg. Et pling fra armen min brøt det ubehagelige stillheten, og jeg løftet hånden, glad for et påskudd til å bevege meg. Nye tall hadde dukket opp under de forige på kokken min. 1/100. Da hadde jeg klart min første utfordring med et poeng, og det var bare 99 poeng igjen til seier. Med nytt mot så jeg opp på sfinksen, som ikke lenger så like majestetisk ut, og gjorde meg klar for spørsmål nummer to.

----------------------------------------------

Vil dere høre om alle tre spørsmålene denne runden, eller skal jeg hoppe til neste utfordring i neste kapittel? Eller vil dere at jeg skal begynne neste kapittel med "Sverdet glinset i solen mens jeg tørket blodet av bladet..." og så beskrive kampen min mot (ingen spoilere)? Jeg vet ikke selv hva som er best, og dere skal få være med å bestemme:)

-Anna V.