The invisible powers

9. Vi tenker masse og lyver litt

De nye romkameratene var hyggelige, selv om det virket litt merkelig. Vi var jo her for å stoppe opprøret, ikke bli venn med dem.
Etter en navnerunde ble vi tildelt senger. Guttene fikk sove nærmest utgangen, mens jeg nærmest fellesrommet. Rommet var akkurat som hjemme(det var det jeg hadde begynt å kalle 5. risika. Hjemme). Jeg kunne høre hviskingen deres tvers over rommet, men det tok ikke lang tid før Filliph begynte å snakke høyt, og rommet ble fylt av latter. I det øyeblikket var jeg virkelig glad for å ha kjøpt meg en MP3-spiller før reisen, i butikken hjemme. Jeg lurte på om de brukte samme mynter her. Saken var den, at i risikaen vår hjemme, fikk vi 1 gullmynt hver mandag. Hvis man fikk alt rett på en prøve fikk man en rød mynt. Om du var ekstra flink en dag, eller læreren bare var i godt humør, fikk du av og til en hvit mynt. Disse kunne du betale med og veksle i butikken i 3. Etasje. (Vi telte etasjene fra øverst til nederst, så soverommene var i første.) Det fantes ganske mange måter å skaffe mynter på ellers, men Filliph var best på å skaffe de blå. Det var omtrent som anmerkninger, og fikk du fler enn to på en dag, ble det gjennsitting. Lærerne skrev opp hver gang du fikk en, og du måtte klare å ta vare på alle gjennom hele skoleåret, ellers ble du trukket granske mye i ordenskarakter. Litt merkelig system, men man vendte seg fort til det. Til slutt sovnet jeg mens jeg tenkte på at siden 10 hvite mynter ble vekslet til en rød, og 10 røde til en gull, om det da gikk ant å veksle de blå. Antagelig ikke.

"Det siste dere trenger å gjøre før dere kan bo her, er å ta farvel med foreldrene deres. Dere kan selvsagt besøke dem i feriene, men vi ønsker at dere enten tar dem med hit, eller snakker med dem så lite som mulig."
Merkelig, dette valget hadde vi ikke fått hjemme.
Vi sto i gangen og snakket med en av lærerne våre som hadde presentert seg som frøken Wikstrøm, og nektet å fortelle fornavnet. I dag var det min tur til å finne på " dagens lille løgn.
"Ehhh, vi ville helst sluppet.", sa jeg og prøvde å virke sjenert  og flau, " Men saken er den at vi har rømt hjemmefra, og vil helst ikke komme tilbake etter et par dager bare for å dra igjen."
Frøken Wikstrøm sukket, som om dette var helt normalt.
"Ja,ja, velkommen til deres nye liv, i all fall. De andre Falkene er allerede i gymsalen, så løp dit. Ha en fin dag."
Vi nølte ikke og jogget bort til gymsalen, som etter det vi hadde fått ut av omvisningen tidligere, var det eneste rommet som var like stort som hjemme.
"Godt jobbet! Jeg visste ikke at frøken-skoleflink kunne lyve."
Filliph sende meg et ertende blikk og lo, og jeg lo med. Så kom jeg til å tenke på drømmen på toget, og så ned i bakken.
"Hold kjeft!"
Læreren vår i elementtrening, en gutt som ikke kunne være over 20, smilte når vi kom inn, uten så mye som en antydning om at vi var 15-20 minutter for sent ute.
Vi satte oss i sirkelen og imponerte alle ved å være best på elementtemming.

"Hva gjør vi nå?"
Jeg og guttene satt i det lille fellesrommet til "Falkene", som var det denne gruppa kalte seg.
"Jeg synes folka her virker ganske hyggelige, jeg. Og jentene er ganske søte... Er vi nødt til å svikte dem?"
Filliph så faktisk ganske uvel ut. Problemet var at jeg tenkte i samme baner. Ikke det med at jentene her var søte, de var akkurat som alle andre plasser, men at folkene virket ganske greie. Dessuten, det med tanken bak opprøret. Hvorfor kunne man ikke rekruttere alle med krefter? Tenk på alle som kunne fått det bedre, slik som meg, ved å få lære om elementet sitt? Hvorfor stoppe det?
Men noe med drømmen plaget meg. I natt hadde jeg stått i samme grotte, og den samme uhyggelige stemmen som tilsynelatende kom fra alle folkene i grotten hadde på nytt lovet vennene mine en smertefull død, at jeg skulle bli en del av dem, og at dette vesenet, Ubivatilen, skulle gjennoppstå. Det var ganske nifst.
"La oss vente å se. Kanskje vi kan oppdage noe?"
Magne kom som vanlig med det beste forslaget. Akkurat da jeg skulle til å fortelle at forslaget var ganske godt (noen måtte jo holde selvtilliten hans oppe), kom det tre jenter inn. Filliph klistret straks på seg "jeg-er-best-alle-jenter-digger-meg"-smilet sitt, og blunket til dem. De fniste og stakk inn på jentebadet. Typisk.

"Er du og Filliph sammen?"
"Har dere kysset?"
"Er han player?"
"Selvsagt er han player!"
"Hvor lenge har dere kjent hverandre?"
Jentene begynte å spørre meg straks døra slamrer igjen bak dem. Filliph satt utenfor å lo, noe som tydet på at de snakket høyere enn nødvendig. Jeg sukket.
"La oss få et par ting klart her. 
1. Jeg er ikke kjæresten hans, men bestevennen.
2. Han er singel, men ingen av dere har kjangs på han.
3. Den som plager bestevennen min, skal få svi."
Fy flamme, som de irriterte meg! Bare for å dramatisere hele greia litt mer, lot jeg hånda mi ta fyr, og gjorde en feiende bevegelse mot dem. De rygget, og jeg smilte selvtilfreds innvendig.
"Herre Gud, da! Du trenger ikke overdramatisere. Om du vil ha kjekkasen for deg selv, så bare si det rett ut!"
Jeg bare himlet med øynene. Jenter, altså. Så kom jeg til å tenke på at jeg også var jente, og følte meg ganske dum når jeg forlot badet. Guttene satt ikke i sofaen lenger, så jeg bestemte meg for å utforske risikaen på egenhånd. På vei ut passerte jeg Nora, den siste jenta fra gruppa, som tydeligvis var upopulær og nerd. Jeg smilte oppmuntrende til henne, og møtte ingen flere før middagsklokka ringte.

---------------------------

Jeg har litt skrivesperre :/
Ideer?
-Anna V.