The invisible powers

4. Filliph

Når vi kom tilbake til 5. Risika, satt alle "ravnene" I sofaen. Jeg telte dem, men de var 10  stykker. Den eldste, som hadde antydning til skjegg, reiste seg.
-Hei Kaitlyn! Velkommen til ditt nye hjem. Jeg er Harald, den tredje læreren din. Jeg ser du har møtt de andre to. Vi tre kan gå på lærerværelse, så får dere barn selv organisere det slik at du blir kjent med alle. Kom.
Så gikk de tre lærerne våre ut, og jeg ble igjen stående i dørkarmen. Alle "ravnene" satt tett i tett, men med en gang døra ble lukket, spratt halvparten opp, og begynte å sloss om hvem som skulle sitte i stolene. Det ble Kristine og Camilla. Noen satte seg på bordet, og resten satt seg tilbake i sofaen. En rødhåret gutt smilte og vinket meg til seg, og tilbød meg en knøttliten plass ved siden av ham. Jeg klemte meg inn mellom ham og en blond fyr, som så like nervøs ut som meg. Den rødhårede på siden av meg reiste seg høytidelig og utbrøt;
-Mine damer og herrer, prinsessen har ankommet. Vårt røde hår gir meg førsterett på henne. La oss presentere oss for henne, vår evige herskerinne!
Alle i rommet brast i latter. Etter noen sekunder lo jeg i lag med dem. Det føltes godt. Det var lenge siden jeg hadde ledd med noen på denne måten. Men så begynte de presentasjonsrunden.
Den rødhårete gutten het Filliph Amundsen og var en vind, akkurat som Elisa. På siden av ham satt en gutt med navnet Tom Olsen. Han så ganske normal ut, middels høy, grønne øyne og nøttebrunt hår. Han var en snøball, slik som Iselin.
På bordet satt det tre gutter som presenterte seg som flammen William Solkjær, vinden Håkon Sigurdsen og fisken Jakob Eliasen.
I lenestolene satt jentene. Jeg fant ut at Camilla var en skygge og at Kristine het Tavnklo til etternavn og var en fugl.
Den blonde gutten ved siden av meg het Magne Gunnarson og var en sten. Gutten ved siden av ham igjen het Travis Johnson og var et lys.
Alle hadde på seg klær som presenterte deres element.
Etter at jeg også hadde presentert meg, begynte vi å prate. Jeg fant fort ut at Filliph var jokeren her, den som fikk alle til å le. Jentene var mer overfladiske enn jeg hadde trodd, mens Magne var av den høflige typen.

Alle så opp da det kimte i en klokke et sted i bygningen. Min første tanke var: brannalarm!
Men nei, det var bare matklokka som ringte. Jeg så på klokka som hang skjevt over bordet. 18:00. Middagstid.
Alle reiste seg, og William, kjefen på gruppa, ba oss om å stille opp på rekke. Camilla og Kristina havnet fremst. Jeg hadde merket meg at de nesten alltid fikk viljen sin. Men jeg, Magne og Filliph ble stående bakerst. Like greit. Så gikk vi i en ikke så veldig samstemt marsj til spisesalen. Her sto det 10 bord, med plass til minst 13 ved hvert bord. Alle borende var stappfulle, bortsett fra et. Der satt lærerne våre, og snart satt vi der og. Middagen var definitivt den beste jeg har smakt. Det var biff og poteter. Det var tre forskjellige sauser. Det var alle slags juicetyper og saft. Når vi hadde spist oss mette, fikk vi sjokoladeis til dessert. Selv om de fleste slet med å få i seg maten på grunn av latterkrampe, kunne jeg ikke fatte hvordan Filliph fikk i seg en eneste matbit, for han underholdt alle hele tiden. Her var det få som så ut til å kunne matkikk, og jeg var vel ikke mye å skryte av selv.

Vel tilbake på rommet vårt, plassert på bord, stoler og i sofaen, gikk praten lett. Lærerne hadde gått for å forberede morgendagens timer, og vi var igjen for oss selv. Camilla og Kristine var ekstra snille mot meg, plapret og lot meg til og med få sitte i stolen sammen med Camilla. De var vel glade for en til jente. Jeg håpet virkelig vi kunne bli bestevenner!
Etter en time reiste plutselig Filliph seg opp, snudde seg mot meg og med en dramatisk stemme spurte han:
-Kunne jeg få snakke med deg på tomannshånd, prinsesse? Jentene fniste, noen av guttene vekslet blikk og jeg reiste meg.
-Selvsagt, deres høy-på-pæra-het!
Det lønnet seg visst å spille med for alle brast i latter. Filliph rakte meg hånda som om han ville be meg på dans, og jeg tok den. Han dro meg med ut på gangen, med dørene til alle de andre gruppenes soverom. Det var to dører mellom oss og resten av gruppa, de kunne umulig høre oss. For første gang så Filliph alvorlig ut.
-Du må ikke finne på å bli venn med jentene! De er overfladiske og selvopptatte. De blir sammen med gutter bare for å slå opp. De kan forandre folk fullstendig. De er rett og slett onde!
Det hørtes ikke ut som om han spøkte. Etter utrykket hans å dømme, snakket han av erfaring. Siden jeg ikke visste hva jeg skulle svare, ble jeg stående å stirre på han. De brune øynene var så tiltrekkende! Langsomt kom det skøyeraktige smilet hans tilbake.
-Ville bare advare deg.
Han smilte og snudde seg for å gå inn. Rett før han åpnet døren, plumpet det ut av meg:
-Du er kjekk.
Han snudde seg mot meg, sendte meg et rampete blikk, og svarte:
-Jeg vet!
Jeg var ikke sikker på hva jeg syntes om advarselen hans, men når vi kom inn igjen, satte jeg meg i sofaen med ham isteden for med jentene.