12. Utdrag

13 3 2
                                    

"En dag lovte jeg at jeg skulle gi vennene dine en tidlig død, men hvem skal jeg drepe nå, nå som du er venneløs?"
Jeg hadde lyst å svare, men stemmen sviktet, og jeg falt gråtende sammen.

"Filliph, vi må snakke sammen..."
"Senere, skal møte Stian snart."
"Men det er viktig, det handler om oppdraget!"
Men han hadde allerede reist seg og gikk mot døren.
"Senere"

"Hva var det jeg sa? Du har ingen venner! Men det kan endre seg, vet du. Sverg troskap mot meg, og du vil få flere venner enn du har møtt mennesker."

"Magne, kan vi snakke sammen?"
Det rykket i det ene øyet hans, men da han snudde seg, hadde han aldri vert så sint før.
"Hvorfor det, for å trøste meg? Jeg har venner, tenk! Du trender ikke synes synd på meg!"
"Hva? Nei! Hør da!"
Men han var allerede ved døra.
"Stian venter på meg i konsentrasjonsrommet."

"Stian gjør en god jobb. Å bøye viljen deres til vår fordel var enkelt. Jeg skal belønne han rikelig, så fort likene deres blir bragt til meg."

"Men, hør da! Stian jobber for Ubivatilen. Jeg er sikker. Vær så snill..."
Hvorfor kunne han ikke høre på meg for en gangs skyld? Men da Filliph snudde seg mot meg, var det bare avsky i blikket hans.
"Bare fordi du liker meg, betyr det ikke at jeg må like deg. Stian er i all fall grei og respekterer følelsene mine, mens du har ikke spurt engang!" Han ristet på hodet.
"Jeg liker deg som venn, men slutt å flørte sånn. Jeg er ikke interessert. Punktum!"
Hvordan kunne han si noe slikt? Jeg likte han jo overhodet ikke! Som venn, ja, men som kjæreste? Spar meg. Jeg prøvde å sette sammen noen ord til å bli en setning, men han hadde allerede forlatt rommet.

The invisible powersTempat cerita menjadi hidup. Temukan sekarang