The invisible powers

8. 15. risika

"Kaitlyn... Kaitlyn..."
Noen ropte navnet mitt. Stemmen var kjent, men jeg klarte ikke å plassere den.
"Kaitlyn...Kaitlyn..."
Noen trengte hjelp, men jeg kunne ikke se noe gjennom tåken, den var for tykk, jeg var for treg...
"Kaitlyn...Kaitlyn "
Noen kom til å dø, og jeg ville være skyldig, et liv, et uskyldig liv...
"Kaitlyn... Kaitlyn!"
Stemmen endret seg. Den ble dypere, høyere. Ikke et fnugg håpløshet igjen. Sint.
"Du drar uten å ane noen ting, dumme lille jentunge! Oppdraget vil mislykkes, vennene dine vil dø, en ubetydelig død, mens du vil bli med oss..."
Tåken la seg som et tykt teppe på gulvet, og jeg innså at vi var i en grotte. Foran meg materialiserte dette vi seg. Utydelige mennesklekikkelser, laget av tåke, som alle åpnet munnen på likt, akkurat da kulden ble uutholdelig..
"Ubivatilen vil gjennoppstå....

Jeg våknet av at noen sa navnet mitt. Først trodde jeg det var stemmen, denne uhyggelige dype stemmen...
"Kaitlyn, stå opp!"
Jeg åpnet øynene og skvatt ril, slik at jeg skallet hodet i det glisende ansiktet rett over meg.
"Au!"
"Uff!"
Filliph sto og maserte pannen, fortsatt med et smil om munnen.
"Se vår Tornerose er våken!"
Jeg kom til å tenke på drømmen, og snudde meg rødmende bort. Blikket falt på Magne, som pakket opp maten sin.
"Vi er framme om en timers tid, tenkte du ville spise frokost med oss."
Han var svert nervøs, men klarte å hindre brødskiven med peanøttsmør å dette på gulvet.
"Takk.", mumlet jeg mens jeg strakte meg og fant fram min egen mat.
Den neste timen gikk praten lett, og Magne var nesten ikke nervøs når vi forlot toget og praiet en taxi.

Vi gikk av et par kvartaler unna der hvor vi viste 15. risika lå. Så kom spørsmålet:
hva skulle vi gjøre? Det var Magne som kom med ideen. Vi kunne late som om vi var normale barn som gikk en tur, for så å la Magne "ved et uhell" å mane frem en sten, slik at jeg snublet og Filliph "uvisst" kunne redde meg med litt luft-vind-greier. Så kunne jeg på grunn av "opphisselse" ta litt fyr, slik at de rekrutterte oss. For høflighets skuld spurte jeg, ganske imponert, hvordan han hadde kommet på dette. Han så flau ut (ingen overraskelse) og sa at han hadde fått ideen av en drøm (en overraskelse). Det fikk meg til å tenke på drømmen min, så jeg fortalte dem om den, inkludert den delen med at begge kom til å dø en ubetydelig død. Jeg unngikk å nevne drømmen før det, den med Filliph, men klarte ikke å møte blikket hans, heller. Guttene så litt rystet ut, men Filliph avfeide det med "Det trenger jo ikke være sant..."

Planen fungerte ikke helt som planlagt. Jo da, Magne tilkalte en sten, jeg falt, ble reddet, tok fyr, og det kom til og med en person, som ikke kunne være annet enn en gnist. Det var da det begynte å gå galt. Hun så ikke glad ut:
"Hvem er dere?", spurte hun mistenksomt. Vi prøvde å se ut til at vi nettopp hadde fått vårt livs største overraskelse, og svarte ikke.
"Spar meg! Dere har brukt krefter før, det er tydelig! Om dere er fra en av de regelrette risikaene, så verst for dere."
Hun så på hver og en av oss etter tur, på jakt etter en reaksjon, eller noe som kunne tyde på at vi var regelrette. Det var da Filliph kom med et av sine vinnende smil.
"Jeg aner ikke hva dette risiko-tullet handler om, men siden du er en så blid frøken, kan jeg vel fortelle deg det. Du ser ut til å forstå det bedre enn oss. Jo, vi vet om disse mystiske kreftene vi er så heldige å få bruke, men vi pleier ikke vise det til ikke-magiske-eller-noe folk. Vet du noe om disse kreftene, eller om flere kan bruke dem?"
Wow, han var god til å finne på løgner i farta! Den unge kvinnen i rundt 20-årene så granskende på oss, og vurderte sannheten i ordene hans. Til slutt sukket hun, og med et "følg meg", snudde hun på hælen og marsjerte bort i retning der vi antok 15. risika lå. Vi hadde ikke noe annet valg enn å følge etter.

Risikaen deres viste seg å være mye større enn vår. Det skulle man aldri trodd, ettersom inngangen deres var en kontainer. Vi ble ført gjennom en stengang lik den i vår risika. Heldigvis møtte vi verken på minefelt eller DNA-tester. Gang etter gang gikk vi, helt til vi kom til felles-rommet deres. Det var, som alt annet, større enn den hjemme.
"Dette er en risika. Her bor vi, trener, lærer, tja, alt. Dette er stedet der dere kan få lære om elementet dere behersker, og om dere har noen andre krefter. Sett dere."
Lydig satte vi oss i sofaen, lettet over at hun trodde på oss.
"Jeg heter Ronja, hva heter dere?"
Dette hadde vi ikke tenkt på. Jeg skottet nervøst bort på de to andre, og vi ble taust enige om å lyve.
"Jeg heter Phill", sa Fillip/Phill.
"Ehh, Magnus...", Magne/Magnus så mer nervøs ut enn vanlig.
"Cath, her."
"Ok dere kommer til å bo her i nærmeste framtid. Vanligvis er hver risika delt inn i 10 grupper på 10, men i det siste har vi, ehh, endret litt på det. Dere skal få bli kjent med de nye romkameratene deres straks, og de kan svare på spørsmålene deres. Kom."
Uten å se seg tilbake reiste hun seg og gikk mot døra. Vi fulgte etter.

--------------------------------
Jeg vil gjerne høre hva du synes om historien, og hva jeg kunne forbedre.
-Anna V.