The invisible powers

3. Hadet mamma

Jeg våknet av at noen prikket meg forsiktig på skulderen. Min første tanke var: Å, nei, jeg kommer for sent på skolen!
Men så åpnet jeg øynene. Over meg sto en svarthåret jente og så granskende på meg.
-Stå opp, sa hun og gikk, mest sannsynelig vis for å skifte.
Jeg satte meg opp og så ut over rommet. Det sto fem køyesenger langs veggen, og på motsatt vegg sto 10 skap, alle merket med navn. Mellom sengene og skapene var det bare en meter med gulv. I den ene enden var døra jeg hadde kommet inn gjennom i går, og i andre enden en dør til. Siden det var der det kom flest stemmer fra, gikk jeg dit.
Det var en liten stue, med en sofa ved veggen, to lenestoler, et bor på midten og TV på veggen. Det så ut til å være litt trangt til ti pensjoner, for de fem som satt i sofaene opptok det meste av plassen. Når jeg kom inn, sluttet de å prate, skottet nervøst bort på hverandre, og så på meg. Alle så ut til å være på min alder, likevel kjente de hverandre, ikke meg, så jeg ble stående i døråpningen.
En av de to dørene til høyere for meg gikk opp, og en brunhåret, høy og slank gutt kom ut. Da han fikk øye på meg, stivnet han til. Så tok han seg i det, tok et skritt mot meg og rakk meg hånda. Nølende tok jeg den imot. Det var mange gutter som likte meg, men få jeg likte tilbake. Denne fyren var nok en av de få. På den andre siden, så har alle jeg har sett i 5. risika sett mye bedre ut enn de en som oftest møter.
-Jeg heter William, velkommen til gruppa vår! Vi kaller oss ravnene, og nå er du en ravn og! Disse,
han pekte på de fire guttene og jenta som satt i sofaen,
-er Filliph, Magne, Håkon, Jacob og Kristine.
Jenta, Kristine, reiste seg og kom mot meg.
-Kom, vi har noen nye klær til deg, og du kan få låne hårbørsten min inntil du får hentet din egen.
Så gikk vi sammen inn i jentegarderoben. Den var større enn badet vårt hjemme. Her var det en dobbel vask, en liten bås med do og bak skilleveggen hørte jeg en durs som sto på. Derfra var det noen som ropte:
-Kristine, jeg er nesten ferdig! Er det mulig å få litt privatliv!
Kristine bare himlet med øynene og ropte tilbake:
-Den nye jenta er her! Hun må da få lov å stelle seg litt!
Vannet ble skrudd av, og en blek hånd strakk seg etter håndduken som hang på veggen. Så kom jenta som vekket meg ut. Hun rakte meg hånda og presenterte seg som Camilla Rassmunsen.
-Kaitlyn Alex Tasker. Hyggelig å hilse på deg.
Høflighet først! Camilla smilte, og ga meg en rød bukse og genser. Kristine rakte meg hårbørsten sin, og så gikk de ut slik at jeg fikk stelt meg.
Etter en rask dusj tok jeg på meg klærne, som tydelig var designet for en flamme. Jeg kunne fortsatt ikke fatte at det var det jeg var. At jeg måtte dra fra mamma og pappa og bare kunne treffe dem i ferien. Men kanskje ville jeg få venner her. Alle her var naturlig pene. Her slapp jeg å bli populær. Kanskje. Etter å ha greid håret gikk jeg ut i stua. Elisa og Iselin sto der allerede. De snudde seg og begynte å gå mellom skapene og sengene. Jeg fulgte etter.

Etter å ha gått gjennom mange ganger kom vi endelig ut på gata.
-Vis vei!
Det var sikkert det hyggeligste Elisa noensinne hadde sagt, så jeg begynte å gå hjemover. På veien lurte jeg på hva jeg skulle si. Men jeg rakk ikke gruble lenge før vi sto på trappen utenfor blokka vår. Nøkkelen hadde jeg hengende rundt halsen, så vi gikk rett inn. Det luktet hjemme. Mamma kikket ut fra kjøkkenet, så meg, og kom løpende bort for å gi meg en klem. Pinlig. Når hun slapp meg så hun granskende på Elisa og Iselin. De presenterte seg, og så så de på meg.
-Kaitlyn her, hun har akkurat de talentene vi ser etter. Så som vi sa i går, tenkte vi hun kunne begynne. Beklager at det kommer så brått på. For du vil gå på den skolen vi viste deg, ikke sant?
Det var tydelig at de hadde utelatt et par viktige detaljer. Som for eksempel at skolen var for folk som hadde funnet ut at de behersket spesielle krefter. Fra min side syntes jeg det var ganske dårlig gjort. Alle de som hadde krefter, men ikke viste det. Hvorfor kunne ikke alle bare få vite det?
-Jo, jeg elsket skolen! De har tilbudt meg plass der fra og med i dag. Og dere kan jeg jo besøke i feriene. Vær så snill!
Eneste grunn til at jeg ville gå der var at det var en sjanse for at jeg fikk ekte venner. Ellers brydde jeg meg ikke det grann om skolen. Kristine og Camilla hadde vert så hyggelige. Bare mamma sa ja!
Hun sukket:
-Ok, du får begynne. Men ta med deg ekstra sokker! Og ullgenseren du fikk til jul. Og ikke glem tannbørsten. Og...
-Mamma! Jeg er 12! Jeg vet det!
-Ok, ok. Bare husk at vi er glad i deg.
-Jeg er glad i dere og. Hils pappa!
Så gikk jeg rundt i huset og pakket ned de fleste klærne mine, toalettsaker, bøker og andre ting jeg kunne trenge. Etter 15 minutter var jeg klar. Mamma ga meg en bamseklem, og når vi forlot huset sto jeg igjen med lukten av vaskemiddel i tankene. Elisa mante fram en vind som løftet de to koffertene mine og etter et siste blikk på blokka, snudde jeg meg, og sammen med de to lærerne mine, gikk vi til skolen, 5. risika, som skulle bli mitt nye hjem.