The invisible powers

14. Jeg liker ikke julaften som trist...

Hele 15. risika satt i spisesalen.
Det var julestemning, men jeg merket ikke noe spesielt til den. Tankene mine var et helt annet sted. Jeg prøvde å gjøre en oppsummering i hodet. Ubivatilen snakket med flere, og truet oss med å drepe våre nærmeste. Rektor var jobbet for Ubivatilen, det måtte hun gjøre, for alt pekte mot det. Om jeg skulle tro på det Nora fortalte, og det gjorde jeg, jobbet flere av lærerne for ham også. Ikke så veldig overraskende egentlig. Så fort han hadde samlet seg en hær, ville han angripe 15. risika. Det var noe jeg ikke forsto. Det måtte vel mer til enn litt hjerne-fikling for å få et tonn med barn til å angripe hjemmet sitt? Ellers visste jeg ikke stort. Hæren hans kom herfra, Stian var en av hans soldater og de ønsket å se Filliph og Magne dø.
Jeg gløttet bort på dem. Begge to satt og lyttet interessert til noe Stian sa. Magne hadde ikke endret seg siden vi var venner, men det hadde Filliph. Nå lo han bare av det Stian sa. Kom aldri med vitser selv. Om en ikke kjente ham ordentlig, ville man ikke merke noen endring. Men jeg kjente ham. Det å ikke spøke betydde enten at han var deprimert, eller at han var oppslukt av Stian. Jeg prøvde ikke å bli trist når jeg tenkte på det. I morgens hadde jeg bare gitt tre gaver. En til Filliph, en til Magne og en til Nora. Guttene hadde takket stivt og gått sin vei, mens Nora, ahh, den stakkars jenta. Det hadde nesten vert umulig å få tak i henne. Når jeg først fikk gitt henne gaven, ville hun ikke møte blikket mitt, og etter å ha takket for den eneste gaven hun hadde fått i dag, hedde hun gått bort. Med en gang hun rundet hjørnet hulket hun, og når jeg så henne igjen noen timer senere, var øynene hovne av gråt.
Nå satt hun og så ned i tallerkenen sin, og nektet å møte blikket mitt. Jeg hadde ikke fått en eneste gave. For en fin jul.

Jeg bestemte meg for å gå meg en runde i risikaen å klarne tankene. Jeg gikk rundt i min egen verden helt til det plutselig sto en jente foran meg. Hun var rundt 7 år gammel, og smilte til meg med en munn som manglet flere tenner. I alle risikaer var det en regel at man måtte bære et eller annet tegn på hva man var. For eksempel hvis du var en flamme, kunne du gå i rød og gule klær, eller bare feste en brosje med en flamme på. Valget var ditt. Denne lille jenta hadde en nisselue med fjær i. Hun var en fugl.
"God Jul!", gliste hun opp til meg, som om hun ville forsikre seg om at jeg var klar over at hun manglet nøyaktig fem tenner," Kan jeg spørre deg om noe?"
Av en eller annen grunn gjorde synet av henne meg glad.
"Spør i vei!"
"Hvorfor sier dere noen ganger at det vi kan forvandle oss til, er vår reneste form, mens andre ganger sier dere at det er utmattende å holde på formen lenge? Jeg forstår det ikke helt."
"Utrolig godt spørsmål. Det er nemlig slik at vi tror vi var ment å være det elementet vi er, som i mitt tilfelle er flamme, og ditt, fugl. Det gjør at vi føler oss mer komfortable og mektige når vi er i vår sanne form. Men samtidig er vi også ustabile. Alle partiklene våre, altså delene vi er satt sammen av, får lyst til å dele seg. Hvis vi ikke konsentrerer oss, kan vi rett og slett gå i oppløsning. Var det et greit svar?"
Hun så storøyd på meg, og det så ut som om hun prøvde å huske hvert eneste ord jeg sa, slik at den lille barnehjernen hennes senere kunne tolke betydningen. Hun nikket.
"Jeg har bare to spørsmål til. Har du vert en ordentlig flamme før, og hvordan ser dere når dere er i deres rette form?"
"For det første, ja, jeg har vert en flamme.", hun gispet dramatisk, "Mer enn en gang. Det er svært slitsomt. Og for det andre, så er det ganske komplisert. Det er som om alle de fem sansene, du vet, syn og hørsel og de, smelter sammen til en sans, og den fanger opp alt. Da kan man til og med se vinder."
Hun smilte og begynte å gå videre.
"Takk, og God Jul!"
"God Jul!"
Så var hun borte, og jeg ble fylt med en trist følelse. Dette var en elendig, trist og ensom jul. Med senket hode satte jeg kursen mot soverommet, uvitende om at det var lenge til jeg ville komme fram.

Jeg løftet hodet da jeg hørte skritt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg smatt inn i det nærmeste rommet, som var et klasserom hvor døra sto på gløtt. Utenfor løp tre gutter forbi. Stian, Filliph og Magne. Etter et øyeblikks nøling fulgte jeg etter.