The invisible powers

6. Oppdraget

Nå hadde jeg vert her i 2 hele måneder. Det var nesten ikke til å tro! Jeg følte meg allerede hjemme her. Siden første dagen hadde jeg, Filliph og Magne blitt gode venner. Nå gjorde vi nesten alt i lag. Timene var blitt mer interessante. Nå hadde vi begynt å forvandle oss til vårt rette element, noe jeg nå behersket. Magne klarte det og, men selv om Filliph ikke mestret det helt enda, var han flinkere til det enn Kristine og Camilla. Kristine fikk ikke fuglen sin til å sitte stille en gang.
Jeg trivdes svært godt her, men det var noe som plaget meg. Iselin hadde sagt at alle mennesker hadde et element, men visste ikke hvordan man skulle bruke det. Hvorfor ikke? Hvorfor kunne vi ikke bare fortelle dem det? En gang hadde jeg spurt henne, men hun bare mumlet noe om at det var unødvendig.

Praten gikk lett, det var fredagskveld. Alle pratet om det samme. I neste uke skulle hele 6. Risika komme hit, og bo her en uke. Alle grupper er delt inn etter alder. I hver gruppe er det folk på omtrent samme alder, så det var bare oss i vår aldersgruppe. Endelig skulle vi få møte noen andre. Jeg var ikke sikker på om jeg i det hele tatt orket å få flere venner, så jeg var stille. Plutselig kom Harald inn. Han så sliten ut, som om han hadde gjort mye mer enn bare å rette engelskprøvene våre. Jeg, Filliph, Travis og Magne klemte oss tettere sammen og gjorde plass til ham i sofaen.
-Jeg har dårlige nyheter til dere.
Tja, det kunne vi jo gjettet oss til selv.
-Det har oppstått, ehh, problemer, kan en vel si, og 6. risika måtte avlyse turen hit. Kanskje de kan komme om noen måneder, men ikke i neste uke. Beklager.
Han reiste seg og gikk mot døren. Alle i gruppa så enten sjokkerte, sinte eller oppgitte ut. Jeg kunne ikke klandre dem.
Så snudde Harald seg i døråpningen, og ba meg bli med ham ut. Jeg reiste meg nervøst og fulgte etter, samtidig som jeg ransaket hjernen etter ting jeg kunne ha gjort galt. Filliph hadde jo fått meg med på å spionere på Camilla og William når de kysset på jentedoen, men det kunne da ikke han vite. Alt jeg kom på, hadde noe med Filliph å gjøre. Den gutten vet hvordan man lager problemer!
Harald stoppet framfor lærerværelset, låste opp, og fulgte meg inn. Han satte seg i en behagelig lenestol, og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg i sofaen.

-Jeg vet dette kommer brått på, men...
Mannen så sliten ut. Uansett hva han ville si, var det tydelig at han ikke likte det.
Jeg ble klam i hendene. Dette hørtes ikke ut til å bli en trivelig samtale. Harald kremtet: -Som du vet er dette en skole for oss som har oppdaget at vi besitter spesielle krefter som må kontrolleres. Men det er ikke alle som er enige i måten vi gjør ting på. Bare forestill deg alle de folkene i risikaer over hele verden. Selvsagt må det finnes noen som er uenige. Men, nå, de siste ukene......
Vel, ting har på en måte kommet litt ut av kontroll. Ikke alle elementtemmere synes det er greit at vi skuler kreftene våre. Noen mener vi bør fortelle hele verden om kreftene de besitter, og gi opplæring til alle sammen. Disse er opprørere. Inntil nylig har de holdt lav profil, men i det siste har de, vel, begynt å ta styringen på egenhånd. 6, 15, 17, 94 og 101 risika har begynt å rekruttere så mange de kan, og ikke bare de som viser seg verdige til det.
Han sukket, og ventet på min reaksjon.
Jeg visste at han ønsket at jeg skulle ta deres parti, men sannheten var at jeg var enig med opprørerne. Hvorfor holde slikt skjult for alle disse menneskene? Jeg hevet et øyenbryn for å vise at han skulle fortsette.
-Når det oppstår vanskelige tider, pleier vi å be en helt spesiell person om hjelp. Som jeg håper du allerede vet, er klarsynthet en svært sjelden evne. Mange mener den er utryddet, andre tror ikke på den. Her i 5. Risika har vi bare en eneste person som vi med sikkerhet vet at er klarsynt. Hun heter Elisabeth og går i 10.
Han gjorde en pause og tok en slurk kaffe av et krus med teksten "FRA JORD ER DU KOMMET TIL JORD SKAL DU BLI". Om han ikke hadde vert en sten hadde det hørtes kristent ut.
- Så, når vi hørte om alle opprørene, bestemte vi oss for å be henne om hjelp. Aldri før har jeg hørt noen komme med en spådom på den måten. Vanligvis lukker hun bare øynene og konsentrerer seg i noen minutter, så begynner hun å se flimrende bilder av det som er i vente. Men denne gangen var det annerledes. Hun falt plutselig i en slags transe, og sa med en stemme, som definitivt ikke var hennes egen;
" Tre ravner skal dra til 15
Som spioner blir de ledet av jenten.
Med ild skal hun situasjonen lyse opp,
Og samle seg en liten tropp.
Med dem ender muligens opprøret,
Både dårlig og godt kan komme av det."

Hodet mitt verket da jeg noen minutter senere forlot kontoret hans. Det han hadde sagt ga bare ingen mening. Spådommer var alltid mystiske og uklare, men alle lærerne var blitt enige om at a) de tre "ravnene" var fra gruppen min, siden det var det vi kalte oss b) det var en flamme-jente ( som var meg! ) som måtte lede oppdraget og  skulle dra fortest mulig til 15. risika, som lå litt utenfor Oslo.