The invisible powers

7. Toget

"Jeg er med!"
Jeg, Fillip og Magne satt for oss selv i det store fellesrommet, og jeg hadde nettop fortalt om samtalen min med Harald. Siden de var bestevennene mine, hadde jeg spurt om de kunne tenke seg å være med. Fillip var ivrig etter å komme avsted, mens Magne var tvilende.
"Så vi skal altså dra til Oslo, gå inn i 15. risika, late som om vi er opprørere for så å på en-eller-annen-enda-uvisst-måte stoppe dem fra å rekruttere vanlige folk?"
"Jeg vet det er mye å be om, men andrevalget mitt er enten Camilla eller Kristine."
Dermed var situasjonen avgjort.

Neste dag, klokken 10:45, sto vi på togstasjonen og ventet på toget som skulle ta oss med til Oslo, 15. risika.
"Dette er ganske sykt, dere er klare over det, ikke sant?"
Filliph gliste som en gal. Han hadde ADHD og en fantasi som overgikk alt.
"Vi drar helt uten mål og mening til fiendes hovedbase, hvor vi skal være mystiske spioner og det er helt sykt, tror dere de har et system for å stanse inntrengere eller DNA -tester eller miner som du må forbi, eller?"
Jeg sukket. Magne hadde gitt opp håpet om en stille tur for lenge siden, og sto nå og gransket tabellen over når togene gikk. Jeg prøvde for gang nummer mer-enn-jeg-klarer-å-telle å overbevise Filliph om at dette ikke var en actionfilm.
"Herregud, ro deg med! Jeg vil ikke engste meg mer enn nødvendig, og du gir meg snart hjertestans! Nei, jeg tror ikke det er et minefelt eller DNA-prøver der, og for siste gang, de er ikke fiendene våre! Hvis du bare ga meg to minutter med stillhet kunne jeg kanskje klare å pønske ut en plan, eller i all fall en mulig strategi."
Men jeg var i godt humør, til tross for nervøsiteten og vissheten om at jeg ikke ante hva som ventet oss der. Selv om Filliph snakket hull i hodet på oss, var jeg glad for å ha ham der. Han hviste hvordan man lettet stemningen, og de barnlige ideene om hvilke grusomme ting som kunne hende ( han hadde foreslått halshugging for bedrageri, men etter å ha sett det blek-grønne ansiktet til Magnus hadde forslagene blitt mildere ) gjorde meg overbevist om hvor ille det ikke kunne bli.
-Magne, hva synes du vi bør gjøre?
Gutten var så nervøs og stille at man til tider kunne glemme at han var der. Men det var han som kunne komme med de beste ideene i gruppeprosjektene eller klekke ut de beste planene om hvordan skremme Camilla og Kristine.
Nå slengte han ryggsekken over skulderen, og pekte uvanlig selvsikkert mot punktet hvor togskinnene forsvant inn i tunnelen;
" Først bør vi komme oss på toget."
Og ganske riktig, i neste øyeblikk kom det et lys til syne i tunnelen og lyden fra toget steg i styrke. Av og til var det bare sånn. Magne, nervøse, stille, mystiske Magne kunne forutse ting som kom til å kje sekunder før det kjedde. Han påsto selv at det ikke var noe å snakke om, men jeg mistenkte ham for å være synsk, til tross for at det var en kjelden "gave".

Etter som timene sneglet seg forbi, prøvde jeg å finne ut hva vi skulle gjør mår vi kom fram. Etter en stund ga jeg i midlertid opp, for lyden av Magne som trommet fingrene mot låret mens han leste en tydeligvis veldig spennende bok, og nynningen og tyggingen til Filliph gjorde det umulig å konsentrere seg. Til slutt satt jeg bare å tenkte på hvor utrolig rare vennene mine kunne være.
Magne var alltid nervøs, og sa ikke noe om man ikke spurte ham. Likevel virket det som han trengte noen å prate med. Til å begynne med hadde jeg hengt med de to og bare pratet med Filliph. Så hadde jeg begynt å innse at noe ikke var helt riktig mellom de to guttene. Før jeg kom, hadde Magne bare hengt på Fillip av ren og kjær desperasjon etter en venn. Filliph var populær og hadde ikke noe imot en tilhenger, men så mer på Magne som et slags kjæledyr, og slett ikke som en venn. Dette hadde vært litt av en oppdagelse, men jeg hadde sagt rett ut til Filliph hva jeg mente om saken, og nå hadde han blitt nye hyggeligere mot ham. Magne hadde til og med takket meg (uten Filliphs tilstedeværelse) for at jeg hadde gjort livet hans enklere. Likevel var vi omtrent de eneste personene han hadde snakket til.
Filliph på den andre siden var hyperaktiv, måtte alltid ha minst tre ting å gjøre og pratet som en foss. Akuratt nå satt han å spiste kjeks, hørte på musikk på noe som måtte være helseskadelig høyt volum, nynnet og tegnet små skyer og tordenvær i lekseboka.
Etter hvert som toget kjørte forbi fjell etter fjell, gjennom den ene tunnelen etter den andre, og lyden av motoren føltes jevn og god, gled øyenlokkene umerkbart igjen. Det siste jeg så før jeg gled inn i marerittenes verden, var en enslig tåre som rant ned over Magnes kinn, mens han fortsatte å lese om heltens smertefulle død.

Jeg satt midt i en blomstereng. Lyden av fuglene i skogholtet bortenfor fylte meg med glede. Jeg merket at jeg holdt i hånden til en gutt. Det så ut som verdens vakreste solnedgang var fanget i de drømmende øynene, som så ut over en glitrende innsjø. Et smil hvilte i munnviken hans, og en lett bris fikk den røde luggen som ellers alltid var greid bakover, til å falle ned over øynene hans. Jeg motsto fristelsen til å gre den tilbake. Filliph. Et vakkert navn på en vakker skapning. Det føltes ikke rart å holde ham i hånden. Bare trygt.
Han snudde seg mot meg og smilte, som om ingenting ga ham mer glede enn å se på meg. Det føltes vidunderlig og høre stemmen hans, med den vanlige ertende undertonen;
"Du, min kjønne prinsesse, er alt som betyr noe. Jeg kunne krysset hav, bestige fjell, beleire land for deg. Men akk, kjærligheten er så ung, så kjønn, og tiden så knapp, så kort."
Han sukket og smilte trist til meg, som om dette var siste gang han ville få se meg i live. Jeg ville at dette øyeblikket skulle vare, for evig og alltid, bare meg og han, sammen.
En kald vind blåste gjennom gresset, og drømmen løste seg opp i en uklar tåke...