The invisible powers

5. Første dag

Jeg våkner av at noen rufser meg i håret. Jeg satt meg opp. Krasjet hodet i noen og datt tilbake. Neste gang måtte jeg huske å åpne øynene! Gutten som sto over meg var Filliph. Han gned seg i panna etter sammenstøtet. Så smilte han mot meg.
-God morgen, prinsesse.
Jeg gned søvnen ut av øynene og reiste meg. Han ga meg en klapp på skulderen og sendte meg inn på badet. Idet jeg kom inn, gikk begge jentene ut, gryntet -god morgen, og satte seg for å flørte med noen av guttene.

Etter frokost gikk vi inn til vår første time. Siden de ikke var fulltallige før jeg kom, hadde de bare hatt vanlige timer. Nå gikk vi inn til en elementtime. Disse timene ble holdt i en gymsal, som var fire ganger større en normalt. I enden satt Iselin. I en halvsirkel rundt henne var det lagt ti puter. Vi gikk alle sammen og satte oss.
-Velkommen, ravner! Endelig skal dere få lære å temme elementet deres. Målet med disse timene er å lære seg å forvandle seg til sitt element. Slik som dette.
Hun lukket øynene å konsentrerte seg, og etter noen sekunder var det den enorm snøkrystall der hun nettopp satt. Den eksploderte i et virvar av knøttsmå snøkrystaller som formet seg til en menneskeskikkelse. Etter en liten stund sto Iselin der og mottok vår applaus.
-Det er selvsagt ganske vanskelig, og kan ta noen uker å lære seg. Her i rommet er det bare en elev som har klart det, og det var bare et lykketreff at hun overlevde. I all fall, la oss begynne med det grunnleggende fakta. Elementet dere besitter er ikke bare en kraft dere har, det er deres reneste form. Å kunne forvandle seg har mange fordeler. For eksempel om jeg forvandler med til snø på en enorm slette heldekt med snø, blir jeg ett med all snøen. Da blir jeg mektig. Da kan jeg dukke opp og forsvinne hvor som helst på sletta. Som snø kan jeg rulle meg til en ball, og rulle utrolig langt uten å bli sliten. Om to med forskjellige elementer samarbeider, kan de fullføre hverandre. Alt dette skal vi lære, men vi begynner med det enkle.
Hun åpnet hånda og mante fram en iskrystall til å sveve over håndflaten.
-Prøv å konsentrere dere om elementet deres, og få det til å dukke opp i hånda deres.
Så trakk hun opp en pose med en fisk i, og en fugl opp av lomma.
-Kristine og Jakob, det er mye vanskeligere å mane frem noe levende, så her har dere noen, prøv å få dem til å ta salto eller noe. Jeg kan hjelpe dere.

Så begynte hun å gå rundt mellom oss, si oppmuntrende ord og gi tips. Jeg stirret meg stirret med på hånden min, konsentrerte meg og prøvde å se for meg en flamme. Akkurat da jeg syntes lyset begynte å flimre over håndflaten, ble jeg revet ut av transen av at en av guttene hylte og spratt opp. Det var William, gruppelederen. Hånden hans hadde tatt ukontrollert fyr. Den sluknet raskt, og han satte seg ned igjen, tydelig flau over reaksjonen sin. Men Iselin kom bort til han, roste ham for framgangen, og ga han noen tips.
Vi andre konsentrerte oss om våre egne saker igjen. Nå prøvde jeg å tenke på en liten flamme, men det var vanskelig etter å ha sett hånden hans ta fyr. Isteden lukket jeg hånda og strakk bare ut pekefingeren. Det ble mye lettere å forestille seg en liten flamme, og snart begynte lufta over den å vibrere. Ut av fingeren flammet en liten flamme. Jeg kunne føle energien strømme ut gjennom fingeren og følte en tilfredsstillende kontroll over den. Jeg mante den til å vokse. Så åpnet jeg hånda, og flammen ble større. Jeg mante den til å sveve over håndflaten, og hørte Iselin komme med et oppglødd klynk. Hun kom bort til meg og gratulerte meg med at jeg var den første som hadde klart det, men jeg holdt konsentrasjonen på flammen. Nå måtte jeg anstrenge meg får å holde den liten. Trangen til å bli om til et levende bål ble sterkere. Det var hardt å kjempe imot, men jeg var ikke klar til å brenne en gang til. Med litt anstrengelse lukket jeg hånda og flammen sluknet. Iselin så stolt ut, men tiden var ute, og vi ble sendt til neste time. Det var vanlig skoletime med Harald.

Etter det igjen skulle vi ha timen med Elisa. Disse timene ble kalt ekstratimer, for vi skulle finne ut om eller hvilke ting vi behersket bortsett fra elementet vårt. Jeg grugledet meg. Det ville jo være utrolig kult om jeg kunne lege sår og slikt, men timene var med Elisa. Hun hadde ikke akkurat imponert meg med sin snillhet.
I konsentrasjonsrommet var det ingenting bortsett fra en pappeske der kateteret vanligvis ville stått. Rommet var på størrelse me det klasserom, men det eneste som var der, var døra vi kom inn gjennom. Elisa satt midt i rommet, rett på gulvet, og vi fulgte hennes eksempel.
-I dag skal vi se om dere har evnen til å heale sår og lignende, så jeg deler dere i par, og så får dere vite mer etterpå.
Fillip sendte meg et håpene blikk og formet ordet prinsesse med leppene. Elisa må ha sett det, for jeg havnet på gruppe med Mikael. Nei Mats, nei vent nå litt! Åh jeg husker ikke hva han het, men det var den nervøse blonde gutten jeg satte meg ved siden av da alle ble presentert. Han smilte sjenert mot meg, og jeg smilte oppmuntrende tilbake.
-Her framme ligger det fem kniver. Den som sitter til høyere på gruppa kommer å henter en. Så skal dere etter tur kutte et LITE sår på hånden, og prøve å lege hverandre. Jeg kommer til å hjelpe dere underveis.
Kutte oss med kniv?! Jippi. Gutten jeg kom med var blitt litt blekere, men reiste seg lydig og hentet den minste kniven. Han så på meg med noe som kanskje skulle være et nervøst blikk, men han så nærmere redd ut.
-Jeg kan kutte meg først.
Han pustet lettet ut, og så smilte han. Når han smilte fikk han smilerynker, og så ganske søt ut. Han rakk meg kniven, og spurte:
-Jeg husker ikke helt hva du heter. Var det Cat?
Jeg smilte.
-Bare kall meg Cat, men navnet mitt er Kaitlyn. Het du Magnus?
-Nei, Magne.
Jeg smilte, og uten å tenke mer over det, kuttet jeg meg. Det sved, men det var et lite sår, så ikke noe å syte over. Han så nervøs ut igjen, for vi vise ikke hvordan man leget en person enda. Elisa kom bort til oss.
-Se på såret, tenk på liv. Tenk på en spire som gror. Forestill deg at blodet forsvinner, og at det aldri har vert noen sår der.
Så gikk hun videre. Han så fra meg til såret, og så så det ut som han prøvde å konsentrere seg. Etter ti minutter var det eneste han hadde oppnådd var å gi meg et par sandkorn i såret, siden han var en sten.
-Jeg gir opp!
Han hørtes oppriktig frustrert ut, og rakte seg etter kniven. Bak oss kom det plutselig en stemme.
-Gir opp allerede? Du har vel ikke kreftene, vel det hadde jeg ikke håpet på, heller.
Hun burde fått sparken! Det var ikke hans feil at han manglet kreftene. Kuttet hans ble dypere enn mitt, så jeg tippet han var blitt sint, han og. Jeg stirret på såret, og prøvde å tenke på nytt liv. På spirer om våren, om solstråler. Etter noen minutter begynte blodet å flimre. Snart var jeg ikke sikker på om det var noe sår der eller ikke. Magne så forbløffet på stedet der såret hadde vert. Nå var det borte. Elisa ga meg anerkjennelse, som den tredje som hadde klart det. Så ringte det ut. Min første skoledag i 5. risika var over.
Den natten drømte jeg om store branner, som ødela hele byer. Så drømte jeg om blomster i alle farger som spiret opp av asken. Når jeg våknet husket jeg det ikke, men det forklare svimerkene på puta.