Regines Dagbok

Prolog

Prolog

Jeg hadde en gang en drøm. En drøm om det perfekte liv. Jeg ville bli advokat, tjene meg rik, og dele livet med en familie. Hvis det ble for tøft å bli advokat, kunne man alltid bli filmstjerne. Stor sannsynlighet for å bli rik da og.

Men ting gikk ikke noen av de veiene. Mamma fikk plutselig andre planer for meg, sinnsyke planer uten mål og mening, bare ideer for å sørge for at livet mitt ble like dårlig som hennes.

Mamma og jeg, vi to, hadde en gang perfekte liv. Vi bodde i et stort hvitt hus, med perfekt hage til. Akkurat langt nok borte fra skolen til å ta buss, og nærme nok kjøpesenteret til å gå. Og vi bodde såklart med pappa og Fie.

Men så ble livene våre så langt ifra så perfekte som de hadde vært. Det begynte mitt på sommeren, dagen før Fies bursdag.

Pappa hadde vært i Sverige og kjøpt verdens fineste dukkehus. Da han viste det til meg ble jeg grønn av misunnelse. Sånt hadde jeg ønsket meg da jeg var som Fie! Men det pappa hadde kjøpt var helt nytt, malingen glinset fortsatt i sola. Dukkehuset så ut som ett slott! I mine barneøyne var huset det mest fantastiske jeg hadde sett, og jeg var så ivrig etter å gå inn! Men pappa lukket garasjen, og sa jeg måtte vente til neste dag.

Jeg var flink pike, røpet ingen ting til Fie, uansett hvor mye hun maste.

Dagen kom, Fies syvårsdag, og mamma hadde pyntet hele hagen med rosa blomster. Hagebordet var dekket på til tolv stykker, alle med like rosa tallerkener og glass. Midt på bordet sto en kake, 30cm høy, rosa fra øverst til nederst, og full med marsipanblomster. Du skulle sett ansiktsutrykket til Fie da mamma bærte den ut. Kaka var større enn den jeg fikk til min tiårsdag!

Da gjestene kom, hadde Fie nok å gjøre. Først tok hun den første biten av kaka, og før hun hadde spist den opp løp hun til gavene for å pakke dem opp.

Jeg lurer på om familien min likte Fie best. Hun fikk alltid litt mer enn meg, litt mer oppmerksomhet, og alltid ble ting som hun ba om. Men jeg la ikke merke til det da. Mitt liv var perfekt, mer trengte jeg ikke. Ikke før den dagen i hvertfall.

Samme kveld, da gjestene hadde dratt, satt Fie i dukkehuset. Mens pappa og jeg ryddet av bordet, hadde mamma hjulpet Fie å bære ut alle Barbiene hennes. Så hadde mamma dratt på butikken og kjøpt enda flere rosa planter. De hadde Fie selv fått ansvaret for, for de skulle stå i dukkehuset.

Da pappa og jeg var ferdig med å plukke opp alle blomstene i hagen, hadde Fie låst seg inne i slottet, med dyne og pute. Siden hun hadde bursdag skulle hun få være oppe til tolv, og de timene som var igjen skulle hun bruke i dukkehuset.

Selv la jeg meg til vanlig tid, og skjønte derfor ikke hvorfor mormor og morfar vekket meg dagen etter, mormor helt rød i øynene, og morfar med et hardt ansiktsuttrykk.