Regines Dagbok

Kapittel 4

Kapittel 4

En bølge av røyk traff meg da jeg åpnet døren til leiligheten. Hvis hun hadde tatt med seg enda en mann hjem...

"Regine? Er det deg?"

Stemmen kom fra soverommet hennes. Jeg brydde meg ikke om å ta av skoene, eller henge opp jakka. I stedenfor gikk jeg inn i leiligheten, og til soveromsdøren.

"Jeg har besøk skatten-"

Hun var full. De gangene hun har snill mot datteren var når hun var full. Det var lenge siden sist, men Regine foretrakk uansett når moren var sleip, men edru.

"-men jeg tror det er litt brød i-"

Jeg løp ut av leiligheten. Ville bort. Orket ikke å gi henne flere sjanser. Med sekken på ryggen, og lommeboka hennes i jakkelomma, kunne jeg dra til mormor og morfar.

Det var fullt på bussen, så Regine måtte stå mellom en eldre dame og en stresset mann i dress. Men da bussen hadde kjørt forbi flere busstopp, begynte endelig bussen og tømmes. Regine satte seg ved vinduet, og plasserte sekken på setet mellom henne og midtgangen. Verden føk forbi, i en fart hun ikke greide å holde følge med. Hun lukket derfor øynene og drømmene kom tilbake.

• • •

Drøm 2

Barbie åpnet øynene. Hvor var hun? Hvorfor lå hun ikke i senga? Så kom hun på turen i skogen og de forsvunnede rosene. Men hun var ikke i skogen heller. Jenta så seg rundt, det var ikke trær hun så, men strå. Lange gresstrå. Barbie reiste seg, og prøvde å se over stråene. Hun så over dem, men hun så ikke noe annet. Det var gresstrå overalt rundt henne. Hun prøvde å gå litt lenger bort, men gresset skar henne på leggene. Ett skritt lagde flere lang kutt, hvor de fleste også begynte å blø. Barbie satte seg ned igjen, da det gikk opp for henne at hun var fanget. Hun lukket øynene, ville slippe å se håpløsheten, men en svart verden ga henne bare tilbake tomheten. Hva var det som ga henne denne følelsen? Følelsen av at man var alene i verden. Barbie lurte på om hun kanskje savnet katten, men hun fant ut at uglene, revene, musene og alle andre uskyldige dyr ville varmet henne mer.

"Flytt deg!"

Barbie snurret rundt, men så ingen.

"Her nede"

Barbie då ned. På et lavt gresstrå satt et insekt.

"Hva er du for noe?" Insektet lignet ikke på noe annet hun hadde sett.

"Jeg er en humle. Takk for praten." Han lettet på seg, og svevde opp til Barbies hode.

"Nei, ikke dra!"

"Nei, for det bestemmer du?"

"Ja! Nei, nei det gjør jeg ikke-"

"Nettopp!"

"Hvor skal du?"

Humlen så på henne. "Se deg rundt, du lille pike. Er det noe nektar her? Svaret er nei. Så, ha det!"

Barbie så etter humlen, og tenkte over hva han hadde sagt. Nektar? Det var vel nektar her? Alle blomstene som er på et jorde, såklart var det blom-

Det var ikke blomster. Ingen blomster. Men det hadde vært blomster dagen før! Bare ikke røde, men mange rosa. Hvor var de rosa nå?

Barbie plukket et strå, uten å skjære seg. Hun så på det. Hun merket seg detaljene i strået, et helt grønt strå. Men hun la ikke merke til forskjellen på fingrene hennes. De var helt hvite.