Regines Dagbok

Kapittel 8

Kapittel 8

Regine hakket tenner. Alle klærne hennes vår våte, og det var ikke ett eneste tørt sted på kirkegården. Hun lurte på om det var på tide å gå hjem, klokka var sikkert fem. Men tanken på hennes fulle mor stoppet henne. Hun kunne ikke dra hjem. Hun ville heller ikke dra til mormoren og morfaren, orket ikke tanken på å finne en løgn å fortelle dem. Hun kunne ikke bare si at hun hadde løpt inn i en ukjent skog, fordi-

"Hoi!"

Regine skvatt. Hun hørte noen komme mot henne, og snudde seg. Det var en eldre mann, men hvitt hår.

"Hva gjør du her, klissvåt?"

Regine så ned på seg selv. Det var ganske synlig at hun var våt.

"Rømt hjemmefra?" Stemmen til mannen hadde mildnet, og han så medlidene på henne.

"Bli med inn i kirka, så vi får varmet deg opp."

Regine fulgte motvillig med.

• • •

"Vil du ha en kopp kakao?"

Regine så opp på mannen. Han hadde tatt henne med til stua ved kirka, og gitt henne et pledd. Det var fyrt opp i peisen, og jakka hang over til tørk.

"Ja, takk." Hun frøs fortsatt, men det var mye bedre enn hva det hadde vært.

"Hva gjorde du ved graven?" Mannen hadde satt på vann, og så på henne fra kjøkkenet.

"Jeg måtte sjekke noe." Regine ville ikke fortelle om vaskedamene, og tenkte mannen heller ikke ville spørre.

"Hvem var det?"

Det et sekund for Regine å forstå at han snakket om graven, og ikke damene.

"Lillesøsteren min. Hun døde for snart et år siden."

"Oja, så trist." Han så, igjen, medlidene på henne.

"Hvem er du?" Regine kunne ikke dy seg.

"Jeg passer på gården. Vanner blomster og sånt."

"Har du gjort det lenge?" Det måtte være en ganske kjedelig jobb.

"Siden kona mi døde."

"Å, når var det?"

"Hun døde av kreft, noen uker etter at datteren vår gjorde det."

Regine var stum en stund. Så var vannet ferdig, og han kom med kakaoen til henne.

"Har du noen familie?"

"Ja. Men ingen som lever, og det var vel det du lurte på?"

Regine nikket. "Jeg har heller ikke familie."

Mannen så på henne, og åpnet for at hun kunne fortsette.

"Da Fie døde, flyttet pappa. Og mamma ble avhenger." Hun pustet dypt før hun fortsatte. "Hvordan døde datteren din?"

"I en flyulykke. Hun var på vei til kjæresten i Frankriket. Har ikke hørt fra han side begravelsen." Han satte seg ned ovenfor henne. "Vil du snakke om henne? Lillesøstern din?"

Regine svelget. Hun kjente tårene i øyekroken. "Hun døde på bursdagen sin. Det var en kjempefin dag, og Fie var skikkelig fin i sin nye kjole. Pappa hadde vært i Sverige og kjøpt dukkehus. Det var helt fantastisk! Jeg var skikkelig misunnelig på henne." Regine blunket bort noen tårer. "Men det var dukkehuset som drepte henne. På en måte. Hun hadde fått lov til å sove der, den natta. Mamma hadde satt inn mange rosa blomster, kjempemange! Og Fie var overlykkelig. Hun kunne sitte der og leke med Barbie-dukkene, hele natta! Men det gjorde hun altså ikke. Det gikk tomt for oksygen. Blomstene tok visst alt." Tårene flommet ned kinnene til Regine. Som hun hatet rosa blomster!

Mannen fylte koppen hennes med kakao, og ga den tilbake. "Du burde kanskje komme deg hjem snart?"

Regine så opp på ham. Så spratt hun opp av stolen, tok med seg jakka, og løp.