Regines Dagbok

Kapittel 10

Kapittel 10

Drøm 6

Barbie sov ikke. Og derfor hadde hun sett det. Med egne øyne hadde hun sett gresset forsvinne, akkurat som alt annet hadde forsvunnet.

Hun hadde sittet på den sorte flaten hele natten, men da solen sto opp hadde gresset vært borte. Og derfor løp hun. Gjorde som tordenskyen hadde sagt.

Det hadde gått opp for henne hva som hadde skjedd siden dagen hun gikk seg vill i skogen. Verden hadde forsvunnet. Først det røde; rosene. Og så det rosa; resten av blomstene. Gul; dyr og sand. Brun; trær, blå; hav, og nå grønn. Hva ville skje når alt var borte? Barbie stoppet. Ville hun også forsvinne? Redselen snek seg tilbake, mens Barbie igjen prøvde å løpe fra den.

Etter flere kilometer på en ukjent, svart flate, så Regine en forandring. Lenger borte, var det et hvitt fjell. Om hun ikke allerede spurtet, gjorde hun det nå. Og selv om svetten rant, kunne hun merke at luften ble kaldere. Hun var på vei mot et snødekket fjell.

Hun la seg ned i snøen. Følte kulden kjøle henne ned, og så svi. Hun reiste seg sakte opp, og så mot fjelltoppen. Fjellet var ikke så høyt, noen timer, så ville hun være oppe.

Barbie pustet litt, så begynte hun. Føttene sank ned i snøen, og skaren skjærte henne på leggene. Smerten fikk henne til å gå fortere. Hun orket ikke vente lenger. Nå hadde hun ventet på at verden skulle forsvinne, og det var på tide å gjøre noe med det.

Kjøttet på leggene revnet, men det rant ikke blod ut. Og da Barbie klatret oppover med hjelp av armene, var det vanskelig og se forskjellen på hendene og snøen. Men hun brydde seg ikke. Verden var på vei bort, og det var hun også. Og hun ville gjøre noe. Hun ville ikke bare forsvinne. Hun ville dø på en forklarlig måte, ikke bare skli bort fra verdenen, og hvertfall ikke når verdenen også ville forsvinne.

Da ville ingen husket henne.

Hun hadde lyst til å gi opp. Hun orket ikke mer. Ork. Hva slags ord er det? Barbie satte seg ned i snøen. Ingen ville se henne, hvitt på hvitt. Det var på tide å forsvinne.

"En liten pike? Hva gjør hun her? Små piker hører ikke hjemme på denne planeten. Kanskje hun skulle følge meg, så jeg kan hjelpe henne? Ja, det var smart!"

Barbie åpnet øynene. Over henne sto en svart mann. Hadde halvlangt hvitt hår, og like langt skjegg.

"Kom da, pike!"

Hun skjønte han snakket til henne, men greide ikke bevege seg.

"Nei, men! Er hun på vei bort? Hvor skal du?"

Barbie så mannen i hans gule øyne. Hun var ikke på vei bort?

"Jeg skal hjelpe deg!" sa mannen, og løftet henne opp.

Han begynte å gå bortover fjellryggen. Men etter noen få meter stoppet han. En hule ble synlig til høyre for ham. Og han gikk inn.