Regines Dagbok

Kapittel 2

Kapittel 2

Det begynte den natta Fie døde. Den gangen var det bare en forvirrende drøm uten mening, men da jeg drømte en fortsettelse noen uker senere, begynte jeg å lure. Og det stoppet ikke etter det, det kom tvert imot flere og de kom oftere. Det holdt på i et år, mer og mer forvirrende for hver gang. De gjorde meg sprø, til slutt var de nesten ikke til å holde ut. Men det gikk ikke opp for meg før det var forsent, det gikk ikke opp for meg før marerittet.

• • •

Drøm 1

Det lå en blond jente i en hvit seng. Hun hadde langt lyst hår og pannelugg, like hvite klær som dynetrekket og svake rosa lepper. Jenta minnet meg om den første Barbie-dukka Fie fikk, jeg tror nabohunden spiste den opp uka etter, men jeg husket den fortsatt veldig godt. Jeg vet ikke hva Fie kalte henne, men det var en typisk Barbie dukke, slank kropp, langt blont hår, og den hadde pannelugg, akkurat som jenta i senga.

Det begynte å bli lyst ute, og noen fugler hadde allerede begynt å synge. Jenta i senga, jeg kalte henne Barbie, våknet. Hun satte seg opp og så seg rundt. Men hun følte en tomhet, det var noe som manglet. Noe som hadde vært der kvelden før, men som ikke var der lenger. Hun hoppet ut av senga, og gikk ut av huset. Sola varmet kroppen hennes, men det vanlig roen sola pleide å gi henne, kom ikke. Barbie gikk rundt huset til skogbrynet på baksiden. hun la seg ned i det fuktige gresset og så på skyene. Men skyene hadde ingen former. Barbie ble lei seg, og merket tomheten igjen. Hun reiste seg, og gikk i stedenfor inn i skogen.

"Og hva gjør så du i skogen min? Hmm? Små piker hører ikke til her, purr."

Barbie skvatt av stemmen, og snurret rundt. I et tre lå en katt. Katta var stor, feit og helt svart, med stikkende, gule øyne.

"Jeg bare går litt."

"Og hvordan kan du det? Uten h-," katten sperret opp øynene, "hun vet det ikke! Nahaha, den lille pike vet det ikke!"

Og så forsvant han. Forduftet, akkurat som katten fra Alice i eventyrland. Det var kanskje samme katt. Bare at denne var helt svart, og med mye skarpere stemme.

Barbie kunne ikke noe for det, men skrek av smerte da tomheten kom tilbake. Den gnagde i henne, spiste henne opp innenfra. Og så var det over. Hun sank ned på bakken, midt i skogen, og gråt for seg selv. Det var da hun la merke til det. Hvor var de røde rosene skogen var oppkalt etter? De som ellers var overalt, men nå forduftet? Akkurat som katten i treet. Barbie så seg rundt, men kunne ikke se annet enn stilker. Hadde katten spist dem opp? Var det derfor han var så feit? Barbie skulle til å reise seg, men så gikk det opp for henne hvor mørkt det var blitt. Det var på tide å komme seg hjem. Men hun orket ikke å reise seg, og sovnet der hun lå.