Regines Dagbok

Kapittel 9

Kapittel 9

Regine løp. Flyktet fra den verdenen hun kjente. Ingenting var som det skulle, og ingenting var akseptabelt.

Det var ikke lenger så kaldt ute, men det satt en kuldebølge fast i skjelettet hennes.

Hvor skulle hun dra? Ikke til noen kjente. Men hun måtte inn.

Hun fortsatte å løpe. Uviten om hva som skjedde rundt henne. Tankene var samlet i en boble, frakoblet fra resten av kroppen. Regine ble presset ned mot bakken, under gresset og ned i jorda. En kiste lå åpen og ventet på henne. Fortvilelsen spredte seg, men uansett hvor hardt hun prøvde, fikk hun seg ikke ut. Og mens hun ble dratt ned, kom alt flyvende gjennom hodet hennes. Drømmene banket og slo på bobla, men kom seg ikke ut. Beina løp, armene svingte fram og tilbake, men øynene var lukket.

•••

Drøm 5

Barbie lå på noe hardt. Hun løftet hodet, og så at hun lå på en enorm stor, svart flate. Den ene veien forsvant i horisonten, men til og med der var den svart. På andre siden kunne hun se gress. Det gikk opp for henne at det hun sto på, en gang hadde vært dekket av vann. Men hvor var vannet?

Regine la hodet ned igjen. Hun kjedet seg. En grå sky var på vei mot henne, og hun prøvde å finne ut hva den forestilte. En ugle? Nei, den hadde større ører. En katt, kanskje? Nei, ikke det heller.

Skyen kom nærmere, og da den var rett over henne, gikk det opp; "En djevel! Du ser ut som en djevel!" Barbie ropte det lykkelig ut. Mellom alt det håpløse, hadde hun sett hva skyen lignet på.

Men så blunket djevelen. Hullene som forestilte øyne, ble tettet igjen. Og da de åpnet seg, stirret noen gule øyne rett ned på henne.

Barbie skrek ut. Hun ville hjemme seg, men hennes hvite kropp mot den svare bakgrunnen hadde avslørt henne.

Skyen beveget på munnen, men det kom ikke noe lyd ut. Det som traff Barbie var en klam kulde. Men det var ikke regn, selv om skyen helt klart var en regnsky. Eller tordensky.

Skyen sluttet ikke å bevege på munnen, og det så ut som den trodde Barbie kunne høre hva den sa.

"Jeg hører ikke hva du sier!"

Skyen frøs stilling, men så ikke ut til å forstå noe. Så falt det inn Barbie at skyen sikkert ikke hadde ører. Derfor reiste hun seg opp, og prøvde å trekke på skulderene i en veldig stor bevegelse. Skyen skjønte det, for den begynte å skifte form.

Etter noen sekunder kunne Barbie se hva skyen var formet som. Henne. Hun pekte på seg selv, og så opp på skyen. Skyens hode, hennes hode, nikket. Så begynte beina å bevege på seg. Det så ut som at hun løp! Barbie prøvde å spørre med kroppsspråk om hva den mente, men da forsvant den.

"Og så var det bare meg igjen. Sånn som det alltid er." Hun satte seg ned på den svarte bakken. Løpe? Det så hun ingen grunn til.