Regines Dagbok

Kapittel 11

Kapittel 11

Drøm 7

Når Regine tenkte over det var det innlysende at den svarte mannen i drømmen var Moses. Moses på Mosesfjellet. Den mannen som til slutt ente Barbies liv;

"Hvor skal vi?" Mannen hadde tatt med Barbie inn i en veldig mørk hule. Hvis Barbie åpnet øynene var alt hun kunne se to par gule øyne. Derfor holdt hun dem lukket.

"Hvem er du, egentlig?" Mannen hadde kommet til henne oppå et fjell, et fjell dekket av snø som gjorde det umulig å se Barbie fra avstand. Kanske de gule øynene var spesialisert til slik? Det var vel sånne hun skulle hatt, alle hun hadde møtt i det siste hadde det.

"Hvorfor er det så mørkt her?" Det gikk opp for Barbie at hun var den eneste som snakket. Men han hadde snakket til henne utenfor fjellet! Hva feilet det han her inne? Barbie så opp på ham, for å se hva han gjorde. Men han hadde lukkede øyne. Gikk han i blinde, i dette mørket? Sprøtt.

De hadde gått i flere timer. Det følte i hvert fall Barbie, der hun lå i armene på en fremmed mann. Men omsider hadde de stoppet. Det hadde gradvis blitt varmere, til slutt stekende varmt, og Barbie var på nippet til å rope at han måtte stoppe. Men så hadde han stoppet, og satt henne ned. Da åpnet Barbie øynene, og sperret dem opp av overraskelse. Foran henne var et kjempehull. Hun sto i et rundt grotterom, med et enormt hull i midten. Det var rundt fire meter mellom veggen og hullet, og ingen ganger videre. Moses hadde altså tatt henne med til et hull. Barbie tok mot til seg, og gikk nærmere hullet. To meter lenger nede var det vann. Bortsett fra at det ikke var vann, men en tykkere væske. Glinsende svart.

"Hva er det for noe?" Barbie var ikke lenger redd, og gikk noen centimeter nærmere. Varmen kom definitivt fra væsken.

"Eliksir."

Barbie snudde seg mot mannen, overrasket over at han hadde svart.

"Hva gjør eliksiren?"

Da mannen ikke svarte, stilte Barbie et annet spørsmål;

"Hvem er du?"

"Har det enda ikke gått opp for den lille pike? Jeg er djevelen selv."

Da han sa det gikk det opp for Barbie at han hadde både horn og hale.

"Hva gjør du her, da?"

Djevelen så oppgitt på henne. "Jeg utsletter den verden du kjenner, til noe bedre for meg."

"Er det det eliksiren brukes til?"

"Ja."

"Så du har helt det på jorda?"

"På en måte. Tar farge for farge. Helt til svart er det eneste som er igjen."

"Har du ikke tatt bort gul?"

"Jo, det gjorde jeg den dagen jeg var løven."

"Men hvorfor er øynene dine gule-" Det gikk opp for Barbie hva han sa.

"Hva mener du med da du var løven?"

"Jeg har snakket med deg de siste dagene. Prøvd å fortelle deg, advare deg, hjelpe deg med å flykte. Jeg ble vennligere og vennligere, men du forsto det ikke. Og nå er det for sent."

"For sent for hva da?"

"Hør her. Jeg er en djevel som utsletter jorda. På den jorda er ei jente. Hva tror du skjer med henne?"

Barbie forsto akkurat hva djevelen prøvde å fortelle. Men hun aktet ikke å vise det. Hun hadde fått krefter tilbake, og denne gangen ville hun leve.

"Hva er tomheten jeg føler?" Spørsmålet hadde gnagd i henne, og tanken på å overleve, vekket følelsen.

"Men kjære deg!" Djevelen så oppgitt ut, "hvilken farge tok jeg først? Fargen jeg tenkte ville drepe levende vesener? Jo nettopp, rød. Lille pike, jeg tok hjertet ditt!"

Barbie merket hun sporet av djevelen, noe hun ville fortsette med.

"Men hvis du tok alt det røde, hvorfor blødde jeg på engen da? Jeg vet jeg ikke blødde på veien opp hit, men-"

"Du blødde ikke på engen heller. Hallusinasjon, kalles det. Håpet om at alt er bra, at det ikke feiler kroppen noe."

Håpet til Barbie forsvant. Det var ikke vits i å "hallusinere" lenger.

"Hva er det jeg skal gjøre?"

Djevelen smilte på den måten at han blottet tenner, "du går bare ned i eliksiren, min lille pike."

Barbie hadde veldig lyst til å si til ham at han måtte slutte med lille pike tøvet, men orket ikke.

"Ikke se så lei deg ut," sa han, "enten hopper du oppi, eller så tar den deg når det hvite forsvinner."

Barbie ville gjøre det selv.

"Er du Moses?"

"Har jeg ikke gjort det tydelig nok hvem jeg er?"

Barbie nikket forsiktig. Hun så seg rundt. Hulen var en anelse lysere nå, men det var ikke mer å se. Hun visste at djevelen sto bak henne og sperret utveien. Hennes eneste utvei var altså væsken. Barbie smilte. Om litt ville elendigheten være over. Hun trakk pusten dypt, og hoppet.