Regines Dagbok

Kapittel 5

Kapittel 5

"Neste stopp; Måneåsen."

Regine åpnet øynene. Måneåsen? Hun hadde hørt det navnet før en gang. Måneåsen... Hun visste hun hadde hørt det, men kom ikke på når.

Bussen sakket ned farten, og da Regine kikket ut av vinduet gikk det plutselig opp for henne hvor hun var. Hun løftet opp sekken, tok tak i jakka, og løp ut av bussen. Den friske luften slo mot henne, og ga henne gåsehud på de bare armene. Stedet var helt likt som sist hun hadde vært der. Høye trær, rosa steiner og vått gress. Det var regn i lufta, men Regine brydde seg ikke. Regn var mer lindrende på den bare huden hennes, enn kald og våt.

Hun begynte å gå opp veien foran henne. Grusen knaset under føttene, men Regine la bare merke til bygget i enden av oppgangen. Bygningen var av grå stein, og ingen hadde brydd seg om å ta bort mosen. På taket var det høye spir, en med en klokke inni og kors på toppen. Regine hadde kommet til kirka på Måneåsen. Favorittstedet til Fie og henne.

En regndråpe trillet ned kinnet til Regine. Eller kanskje det var en tåre. Hun savnet søsteren sin. Den lille bortskjemte jenta. Man man hadde ikke merket på henne at hun var bortskjemt, men hun fikk det alltid som hun ville. Det hadde bare skjedd en gang at moren hadde bestemt, og det var etter at Fie var død. Regine var sikker på at lillesøsteren hadde ønsket å bli begravd på Måneåsen. Den lille koselige kirka med noen få gravsteiner rundt. Men de dødes stemmer taler ei.

Kirkedøra sto på vidt gap, og inni kirka var det to damer som vasket. Den ene hadde skaut på hodet, og et forkle over kjørtet. Den andre damen var mye mindre enn den første, og hadde på seg en enkel genser og blå olabukse.

Regine snek seg inn. Det var fortsatt dag ute, men hun var trøtt. Hun kunne kanskje sove litt mens damene vasket.

Men da Regine hadde lagt seg under en benk, i skjul for damene, kom ikke søvnen, men nysgjerrigheten. En så forfallen kirke som dette hadde vel ikke vaskedamer?

"Miranda! Skjerp deg! Du behersker ikke vasking! Hva er så vanskelig med å dra en mopp over et gulv?"

"Beklager, bestemor."

"Ja, nå får du se til og skjerpe deg!"

Jenta som tydeligvis het Miranda brettet opp ermene på genseren og pustet dypt.

"Hvor lenge må vi gjøre dette bestemor? Det kommer aldri noen hit!"

"Det er ikke poenget, jente. Når det er klart begynner vi."

Regine fikk frysninger oppover ryggen av stemmen til den gamle damen. Det var helt klart noe spennende de holdt på med. Regine krøp under noen benker, og nærmere jenta og damen.

"Bestemor?"

"Kan du ikke være stille?"

"Det er noen her!"

Bestemoren så opp. Regine krøp sammen og holdt pusten.

"Hvor? Svar meg jente!"

"Jeg vet ikke, bestemor! Men jeg hørte noen! tenk om de har hørt-"

"Ti stille!" hveste bestemoren, og skulte rundt i kirka. "Vi er ferdige nå."

De pakket sammen sakene, og tok med trillevogna ut. Regine snek seg etter dem.

"Hvilken skal vi ta idag, bestemor?"

"Rasmus Eliassen, og kona."

"Begge to?"

"Ja, Miranda. Vær stille."

Bestemoren gikk bak kirka, mot gravplassen.

"Vet du hvor de er?"

"Hvordan skulle jeg ellers visst navnene? Og, det er forresten den."

"Oja!" svarte jenta, og smilte. "Hvor gamle?"

"Noen tiår."

"Såpass!" Miranda hoppet videre av glede. Regine gnagde etter å få vite hva de holdt på med. Etter eller annet som inneholdt å bryte loven, det hadde hun forstått.