Kapittel 12
Regine åpnet øynene. Det verket i hele kroppen, og hun lå så lang hun var på en vei. Forsiktig, satte hun seg opp, og så seg litt rundt. Hun hadde tydeligvis løpt mens hun drømte drømmene på nytt, og så hadde hun våknet fordi hun falt.
Foran henne var en postkasse. Hun hadde vel krasjet i den. Regine tok tak i postkassa, og reiste seg opp ved hjelp av støtten. Og så gikk det opp for henne. Det gikk opp for henne hvor hun var.
Regine braste gjennom porten, og inn i hagen. I stedenfor å gå opp veien til døra, løp hun på gresset, og rundt huset.
Gresset var vått. Men Regine merket ikke det, hun var allerede våt over hele seg. Det var nok ingen hjemme i huset, for ingen kom etter henne der hun løp. Idet hun rundet hjørnet, føltes det som om hjertet falt i bakken. Det var der. Fies dukkehus sto fortsatt der.
Det rant ingen tårer fra øynene til Regine. Men hun var trist, ordentlig trist. Tristere hadde hun aldri vært før.
Det gikk opp for henne at hun lå i gresset, så hun begynte å krabbe mot dukkehuset. Hun ante ikke hvorfor hun ville dit, men det var noe som trakk henne.
Etter noen sekunder var hun ved døra. Hun visste at Fies kropp ikke ville ligge der inne, men nølte med å åpne.
Det var ingen planter der. Bare et lite bord, tre stoler, en vannmugge og ett glass. Regine gikk inn. Det luktet vått tre, men ikke råttent kjøtt, eller noe dødt. Det var litt vann i vannmuggen, men ellers så det ikke ut som at noen brukte huset.
Regine satte seg på en stol. Det begynte å regne ute. Så ble det mørkt. Men det tok ikke lang tid før sola kom opp igjen, og noen fugler sang. Det regnet ikke, men sola varmet heller ikke. Så forsvant sola igjen, og det ble mørkt.
أنت تقرأ
Regines Dagbok
أدب المراهقينDen perfekte families mørke bakside kommer fram etter døden. Men når døden inntreffer før den skal, blir ikke ting like enkelt.
