Regines Dagbok

Kapittel 3

Kapittel 3

Hvis noen spør meg om det beste minnet jeg har med Fie, er det ikke små utflukter, bursdager eller latterøyeblikk som kommer opp i hukommelsen min, men begravelsen hennes;

Det var fuktig i lufta, en unormal varm høstdag. Bladene begynte å bli røde og oransje, og noen få hadde falt av. Mamma og pappa hadde begynt å rydde huset, vi skulle flytte. Men det ble en pause den dagen, vi var kledd i svart, mamma og jeg hadde oppsatt hår, og vi var alle anspente. Morfar kjørte oss til kirka, en ganske ny og stygg en, Fie og jeg hadde alltid foretrukket den gamle i nabobyen, men mamma ville ikke begrave Fie der.

Mormor klemte hånda mi, og holdt den hele veien inn i kirka.

Både mamma og pappa holdt tale, men det mest rørende var da Fies bestevenn Marianne skulle legge en blomst på kista. Hun gråt hele veien og var skjelven i beina. Og da hun la ned blomsten skinte sola inn. Blomsten lå midt i sollyset, og alle i kirka sukket. Marianne satte seg ned og hvisket noe til kista, før hun gikk tilbake og satte seg igjen.

Jeg var den siste som gikk opp til Fie, jeg hadde to rosa blomster i henda. En fra meg, og en fra damen som solgte dem. Den ene hadde slått ut i blomst, den andre var fortsatt en knopp. Liv og fødsel. Jeg fikk ikke lov til å legge en vissen blomst på kista.

Jeg husker det var vått på gulvet, og det gjorde at sollyset skinte enda mer. Veien til Fies døde kropp var grusom lang. Jeg var oppmerksom på hver tåre som traff gulvet, hver blomst som blafret med bladene. Men turen opp var ikke trist. Jeg var glad inni meg, glad for det livet jeg hadde hatt med Fie. Det hadde gått opp for meg at livet mitt ikke kom til å bli på langt nær så perfekt igjen, men det brydde meg ikke. På den tiden la jeg bare merke til alt det gode i livet, og det negative tok jeg med strake armer og la bak meg.

Jeg savner den tiden. Savner Fie. Alt det negative i livet mitt presser meg ned. Jeg ser ikke gode ting lenger, de forsvinner før jeg får bekreftet dem. Jeg har aldri følt den lykken jeg hadde i kroppen på vei opp til Fies kropp, igjen. Lykken om at livet gikk og tok, og at sånn var det, og sånn måtte vi leve. Og sånn har det alltid vært, og det vil det alltid være. Jeg skulle leve gjennom det.

Men så var dagen over.

Mamma og pappa fortsatte i huset. Og det gikk opp for meg at pappa skulle flytte sin vei.

Det dro mamma ned. Hun ble sakte men sikkert det hun hadde vært for pappa fant henne. Avhengig. Av alkohol, dop, og fremmede menn. Det var et under at hun ikke ble gravid igjen.

Og pappa brydde seg ikke. Han giftet seg på nytt, jeg fikk halvsøsken, og det var det. Jeg møtte dem aldri. Pappa kom aldri å hilste på meg. Jeg måtte leve alene med en dame jeg ikke lenger kunne kalle en mor. Selv om hun skjerpet seg etter hvert, var fortsatt såret det, og skorpen leget seg aldri.