Regines Dagbok

Kapittel 7

Kapittel 7

Graven så helt lik ut som sist. Regine pustet lettet ut, mens hun lente seg mot baksiden. Holden hadde ikke gitt seg, og hun var i tillegg våt opp til knærne.

Hun satte seg ned, og prøvde å holde varmen. De hadde ikke vært her. Regine strøk baksiden av graven. Hun reiste seg og gikk til forsiden. Det lå noen rosa roser helt inntil steinen.

De hadde ikke vært her. Regine trakk på smilebåndet mens hun rettet på blomstene. Hun lurte på hvem som hadde lagt dem der. Det var ikke moren, men kanskje faren? Regine lurte på hva faren gjorde nå. Om han hadde et lykkelig og perfekt liv. Hun rev et blad av en rose. Som hun hatet ham! Hun merket tårene komme, og bøyde seg ned mot bakken.

"Fie, min lille Fie. Hvordan går det? Er det fint i himmelen?"

Regine gråt, tårene randt i strimer ned kinnene og på bakken. Mens hun lå der, tittet sola fram, og varmet henne.

"Å, Fie! Jeg kommer! Jeg kommer snart!" Men da forsvant sola, og Regine lå tom på bakken. Hun følte seg nesten like tom som i drømmene.

• • •

Drøm 4

"Au!" Barbie våknet av sitt eget rop. Hun hadde vondt i ryggen, og det gikk opp for henne at hun lå under et teppe av blader. Hva hadde skjedd? Hun reiste seg, og så det lå bladtepper overalt. Akkurat som om trærne hadde forsvunnet. De hadde kanskje det.

Regine gikk litt rundt, og hun bli sikker på hva som faktisk hadde skjedd. Stammene og grenene var borte! Hun blunket kraftig noen ganger, men de kom ikke tilbake. Av en eller annen grunn gjorde dette Barbie redd. Hun løp rundt og prøvde, vel, hun visste egentlig ikke hva hun prøvde. Men hun ville bort! Bort fra all elendigheten.

Hun ga opp.

Gresset var mykt da hun la seg ned. Hun ville bort.

"Har du gått deg bort?"

Barbie så forskrekket opp. Et tre! Hun ble så glad, det var et tre der! Men, hvor kom det plutselig fra?

"Har du falt ned fra himmelen? Ser litt sånn ut." Treet snakket!

"Neh, nei?" Trodde treet det?

"Ikke se sånn på meg! Jeg lurte egentlig på om det gikk bra med deg, men du ville visst ikke svare."

"Jo, det vil jeg! Jeg er vel bare ikke så vant til å snakke med andre enn mennesker."

"Du har vel blitt vant til det i det siste?" Treet så på henne med enorme gule øyne. Hva mente det? Barbie så på treet med et tydelig spørsmålstegn i ansiktet.

"Se på den lille pike! Forstår ingen ting. Tiden går!" Øynene glitret, og Barbie ble trollbundet. Og så var det bort. Hele treet, sikkert 30m høy, og fem meter bre, og veldig lik treet i Pocahontas-treet, borte.

"Ja, tiden går," sa Barbie mens hun gynget fram og tilbake, fortsatt litt satt ut av de gule øynene.