Regines Dagbok

Kapittel 6

Kapittel 6

Regine løp inn i kirka. Hun måtte kaste opp. Hadde hun virkelig sett det hun trodde? Hadde de virkelig-

Hun kastet opp. Flere ganger. Under den nærmeste benken.

Det var noen på vei opp grusveien. Regine hørte det, men greide ikke flytte på seg.

Hun måtte til Fie.

Døra smalt opp da hun løp i den, og hun snublet ut. Mannen på vei mot kirka så henne, og ropte at hun skulle stoppe, men Regine kunne ikke. Hun løp bak kirka, mot gravplassen.

De var der fortsatt.

Regine latet som hun ikke visste det, og løp rett forbi. Ved enden av gården var det en skråning. Hun løp ned. Halvveis nede gikk det opp for henne at hun ikke ville finne veien ut av skogen hun var på vei inn i. Hun hadde aldri vært i den, men trengte å komme til andre side. Hvis hun bare løp rett fram måtte hun komme ut.

Dumt valg.

Etter noen få hundre meter, og med en ekstrem hold som ikke ga seg, gikk akkurat det opp for Regine. Hun sto foran ett gjerde. Ikke et vanlig hagegjerde, men ett høyt ett, med piggtråd øverst.

Panikk fylte tankene til Regine. Hun ante ikke hvor stor skogen var, kunne det være mulig att hun gikk seg bort? Nei, hjernevasket hun seg. Nei, Regine, det er ikke mulig. Du går bare rundt gjerdet til du er på motsatt side.

Hun begynte å gå, og kom til det første hjørnet. Ved neste hjørne går du rett fram, Regine. Det er ikke vanskeligere enn det.

Mens hun gikk der, rundt trær og steiner, over våt mose og små bekker, begynte tankene å fly.

• • •

Drøm 3

Barbie våknet forskrekket opp. Hvor var hun? Fortsatt ikke i senga, det hadde gått opp for henne. Hun så seg rundt, og det gikk endelig opp for henne hva som skjedde. Hun lå i vann. I et lite vannhull, med grønt gress rundt. Det var lyst på himmelen, og behagelig varmt. Men det var også det eneste behagelige. Den samme tomheten var fortsatt hos henne, og den hadde visst ikke tenkt seg bort.

Barbie reiste seg opp, vannet rakk henne til anklene. En kjølig bris traff henne, og vannet skvulpet forsiktig rundt føttene.

Hun så seg rundt, og det gikk opp for henne hvor hun var. Hun kunne se roseskogen! Det var bare å gå inn i den, og så ville hun finne huset sitt! Barbie ble så glad bare av å tenke på senga.

Hun begynte å løpe mot skogen. Det var stille rundt henne, og hun lengtet etter å komme inn i skogen, til alle dyrene. Men, vent litt. Hun stoppet. Hvorfor var det ingen dyr rundt vannhullet? Barbie hadde aldri sett det før, men gikk ut ifra at det ellers alltid var dyr der.

Hun snudde seg, og så mot det. Men det var borte! Hadde hun løpt så langt? Hun snudde seg mot skogen igjen. Men hvorfor var hun likevel like langt fra den, som da hun startet?

Et gikk opp for henne at hun kunne bry seg senere. Når hun hadde kommet hjem. Hjem til sin lengtede seng. Og mens hun sto der og dagdrømte, forsvant skogen også.

"Hyl!" Det hadde gått opp for Barbie hva som satt foran henne.

"Hyyyl!" Hun kunne ikke noe for det, men skapningen skremte henne virkelig. Det var nesten så hun hylte igjen, men tok seg i det.

"Unnskyld?" Prøvde Barbie, siden skapningen ikke hadde reagert på hylene.

"For hva? Det er vel jeg som skal beklage?"

Barbie nikket forsiktig, det var tross alt han som hadde skremt henne.

"Skal du ikke prøve å stikke av?"

Det gikk opp for Barbie at det satt en løve foran henne, og han ikke hadde beklaget for å ha skremt henne, men fordi han skulle spise henne.

"Det er ikke vits, så du kan like gjerne sette deg ned her. Men det blir såklart morsommere for meg om du prøver."

Barbie fikk ikke ro i tankene. En svart, skummel og ikke minst stor løve, med stikkende, gule øyne, satt foran henne. Han plana å spise henne, som om det var verdens mest naturlige ting. Og det var det kanskje.

"Har den lille pike mistet stemmen?"

Barbie var lei av å bli kalt "liten" og "pike". Det hadde skjedd ofte det siste, og selv om det stemte, var det ikke greit for henne.

"Ingen ting du vil si?" Løven så rett på henne.

"Du ligner på Scar." Barbie så forskrekket opp. Hva hadde hun sagt? Hvor kom Løvenes Konge inn i dette?

"For en søt liten pike!" Løven slikker seg rundt munnen.

"Er du som har spist alle dyrene?" Barbie tok seg til munnen. Hva skjedde?

"Haha! Nei, det er det ikke. Du er den første jeg har sett idag!"

"Men hvor er de da?"

"Tenker du på elefantene som går der bort? Eller flodhestene, nesehornene, apene-"

"Hvor kom de fra?" Plutselig var det mange dyr rund henne.

"Hvor er resten av løvene?"

"De er gule," svarte løven, som om det forklarte alt.

Regine snudde seg mot løven, for å spørre hva han mente, men så ble alt mørkt, og en grusom stank slo mot henne.