Regines Dagbok

Epilog

Epilog

Kjære Mamma

Takk for de første ti årene av livet mitt. Jeg vet du gjorde ditt beste de årene, og du klart deg. Men det forsvant etter Fies død. Du ga opp. Unnskyld mamma, men du får igjen for det.

Jeg fikk rare drømmer da du begynte å drikke. De tok knekken på meg til slutt. Jeg forsto ikke hva de prøvde å si, før det var forsent. Hadde jeg forstått hva Fies Barbie-dukke var på vei mot, hadde jeg stoppet det. Men hun døde, og det gjorde jeg og.

Jeg er lei for det.

Regine

• • •

Flere mennesker sto foran kirkedørene. Alle var kledd i svart, og damene hadde oppsatt hår. Det var spesielt en dame som gråt. Hun var ikke i familie til den døde, hun hadde faktisk ikke visst om personen før begravelsen.

"Hvorfor fortalte du det ikke? Herregud, Ole! Vet du hvor stor del av skylda vi har?"

Tårene stoppet ikke å renne. Maskaraen til damen hadde for lengst blitt borte, og gitt ansiktet et unaturlig gunst.

"Jeg kan ikke tro det, Ole! Jeg trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv!"

Først nå så mannen ut til å reagere.

"Hva mener du? Du har ikke tenkt-"

"Jo, det skal jeg si deg, Ole. Hvis det er en ting jeg skal si deg, så er det det. Jeg skiller meg!"

Tårene stoppet, og damen så sinna ut.

"Men, Marianne," prøvde mannen. Damen slo ham vekk.

"Gå bort! Jeg vil ikke se deg mer!"

•••

Kirkeklokkene ringte. Folkemengden beveget seg sakte inn. Damen tok tak i sønnens arm, og dro ham meg seg.

"Marianne, vær så snill," sa mannen desperat. "Jeg vil forklare! Jeg vet det var dumt av meg, men du må skjønne! Familien kunne ikke leve sammen etter at lillesøsteren døde-"

"Ole!" Damen så forskrekket på ham, "de var døtrene dine, og du klarer ikke si navnene deres!" Øynene viste en form av krampe. Det var enkelt å se at hun led.

"Fie. Hun het Fie. Men uansett, Marianne! Vi var den perfekte familie, og nettopp derfor skjønte alle at det ikke kunne holde etter at hun døde!"

"Og derfor holder ikke vårt forhold heller." Mer sa hun ikke, men snudde seg, og gikk inn i kirka.

• • •

"Vi er samlet her idag..."

Trude slet allerede med å følge med. Hun fikk bare med seg ord som "-død, -hjerte-stans, -smilte, -indre fred, -himmelen, -lille-søsteren og -Regine. Det vanskelig for henne å forstå hva som hadde skjedd. Regine hadde dødd for noen dager siden, tre dager før politiet fant henne. Trude hadde sett henne den dagen hun tydeligvis døde, og hun hadde ikke noe grunn til å forlate moren! Det var moren som slet. Regine hadde det fint i livet, det var Trude det var ille med. Trude hadde gjort alt for henne, men så hadde hun plutselig sluttet å kalle henne mamma. Og som om det ikke var ille nok, så hadde hun gått sin vei og dødd! "Jeg fortjente ikke så uhøflige barn!"

"Trude? Går det bra?"

En slektning, Trude husket ikke hvem det var, snakket til henne.

"Nei! Nei, det går ikke bra!" Trude hadde reist seg, og skrek til forsamlingen, "jeg har mistet to barn, på under ett år! Ole skilte seg fra meg, og jeg har råtnet bort siden! Såklart har jeg det ikke bra!"

Hun gikk til midtgangen, og trampet ut av kirka. Rett før døren smalt igjen, kjente hun igjen sangen de spilte av. Og da kom tårene, for første hang etter hun fødte Regine.

I wanna lay you down

in a bed of roses

For tonight

I'll sleep on a bed of nails

I wanna be

just as close as

your Holy Ghost is

And lay you down

on a bed of roses

SLUTT