Big brother?

Kapittel 10

En av livvaktene, Paul sto bak scenen og pratet i mobilen sin. Han ga raske beskjeder i alle retninger og til alle som sto der. Vi ble stående stille og se på hverandre. Jeg så på Niall, Liam og Zayn. Zayn var blek og stille. Han hadde nok fått sjokk.

"Hvor er Harry?" spurte jeg og brøt stillheten.

"Han blir fraktet til sykehuset nå" svarte Paul.

"Jeg tror du trenger en legesjekk" sa Paul, han la armen rundt Zayn og førte ham ut av rommet.

Paul kom fort tilbake. En politimann kom inn og gikk bort til oss.

"Hva skjedde?" spurte han.

Paul sto bak oss. Han pratet i mobilen igjen.

"En mann, Mørke klær, geværskudd, lyskaster, konsert, hylende jenter, redd, Harry, skadet" Niall, Liam og jeg pratet i munnen på hverandre og det var ikke mulig og skjønne et ord.

"Gutter en om gangen, jeg skjønner ikke et ord av hva dere sier" sa Politimannen.

"Vi hadde begynt å synge Little Things og det var stille i salen" sa Liam.

"Vi hørte skudd og jentene begynte å hyle av redsel" sa Niall.

"En mann med mørke klær kom fram og siket på Zayn, Harry kastet seg foran Zayn for å beskytte ham" sa jeg.

"Hvordan så mannen ut?" politimannen noterte på en blokk det vi sa.

"Mørke klær, brunt hår, hvite sko" vi pratet i munnen på hverandre.

"Gutter, en om gangen" gjentok politimannen.

"Han hadde mørke klær og hette over hodet" sa Liam.

"Nei han hadde mørke klær, uten hette og hvite sko" sa Niall.

"Han hadde mørke klær, hvite sko og brunt hår og skumle øyne" sa jeg.

"Det hadde han ikke" Niall og Liam så på meg.

"Hadde han vel" sa jeg.

"Ok, personen hadde mørke klær, hvite sko, brunt hår og skumle øyne?" politimannen så på oss.

"Ja, Nei, Han hadde det" vi snakket i munnen på hverandre igjen.

"Gutter, gutter" Paul så på oss.

"Sorry" Liam så på Paul.

"Jeg kjører dere til sykehuset" sa han.

Vi gikk etter Paul gjennom arenaen og ut i en bil med sotete vinduer som ventet på oss.

"Vi skal finne han som skjøt" ropte politimannen etter oss.

Det føltes som turen til sykehuset tok tre timer, enda det bare tok ti minutter. Ingen sa noe. Selv ikke Niall maste om at han var sulten. Jeg så ut av vinduet hele tiden. Zayn var ikke med oss. Paul hadde sagt at han var på sykehuset og pratet med legene. Londons gater var folketomme. Langt over oss skinte stjernene og månen.

Alexia POV

Et forferdelig bråk vekket meg. Jeg åpnet øynene.

"Jeg prøver å sove her" sa jeg irritert.

"Sorry" en kjent stemme snakket.

Det hadde kommet en ny seng på rommet mitt.

Jeg så bort på senga. I senga så jeg noen velkjente brune krøller.

"Harry?" spurte jeg forvirret.

"Det er Harry ja" Louis kom inn døra med Liam, Niall og Zayn etter seg.