Nytt liv, Nye muligheter

Samtalen...

Vanessa*

"Justin hva faen? Ny jente allerede? Det er ikke lenge siden du gjorde det slutt med Selena. Hva faen driver du med?"hørte jeg en sint stemme si i andre enden. "Ehh hei"sa jeg nervøst. "Ohh sorry jeg trodde det var Justin. Siden det er hans telefon"sa han tilbake. "Hvem er det egentlig?"la han til. "Vanessa"sa jeg lavt tilbake. "Scooter her"sa han med en mørk stemme. "Vet, det stod på skjermen"sa jeg og hørtes sikkert helt dust ut. "Hva mente du egentlig med ny jente?"spurte jeg. "Og det går rykter om at Justin nettopp har funnet en ny jente. Det er bilder og sånn ute på nettet"sa han. "Åå, men hvordan ser hun jenta ut?"spurte jeg. Jeg hadde en liten følelse om at det var meg. "Brunt langt hår, brune øyner"sa han. Ok nesten definitivt meg. "Ok"sa jeg lavt. "Det går også rykter om at de møttes på et hotel"sa han. Ok definitivt meg. "Ååå, men skal jeg si du har ringt?"spurte jeg. "Nei du trenger ikke, jeg ringer han heller bare senere"svarte han. Litt teit for jeg har jo mobilen hans.

2 timer senere*

Jeg satt i sofaen og så på tv da jeg hørte døra bli åpnet opp. Det var nå jeg skulle si til han at jeg viste det. Viste at han hadde lata som han var kjæresten min. Jeg reiste meg opp og gikk bort til gangen. "Du glemte denne"sa jeg og rakte han telefonen sin. "Takk"sa han og smilte en skjevt smil. "Forresten, du har en koselig kompis"sa jeg med en litt frekk tone i stemmen. "Hvorfor er du plutselig så frekk? Og hvem kompis?"spurte han. "Scooter,men det har ingenting å si. Hvorfor har du løyet til meg?"spurte jeg med en litt høy stemme. "Løyet? Hva prater du om?"spurte han nysgjerrig, men også litt nervøs. "Oss. Det er oss du har løyet om"sa jeg, men stemmen knakk på slutten. Tårene bygde seg opp i øyekrokene og begynte sakte, men sikkert å renne nedover kinnene mine. Fjeset hans fikk et uttrykk som viste at han skjønte hva jeg mente. "Hvem har sagt det?"spurte han. Det var jo på en måte ingen som hadde sagt det ordrett. "Har det noe å si? Faktisk så har jeg skjønt det av meg selv. Det var jo litt rart at vi hadde vært sammen lenge og ingen viste om oss. Og hvordan kan vi være sammen når jeg nettopp har flyttet tilbake hit etter mange år? Hæ kan du svare meg på det?"ropte jeg. Han så veldig nervøs ut og viste ikke hva han skulle si. "Men du har jo innrømt at du liker meg, kan vi ikke bare legge det bak oss og bli sammen? Late som at ingenting har skjedd"sa han håpefull. "Det virker ikke så enkelt. Ikke forvent at vi kommer til å se hverandre igjen"sa jeg og var på vei ut døra. "Vi er jo bestevenner, tenk på alle minnene våres. Alle tingene vi gjorde sammen da vi var mindre, har du glemt det?"sa han trist og så meg inn i øynene. "Vi er ikke bestevenner lenger.. Og nei jeg husker ikke minnene våres. Husker du ikke? Jeg har mistet hukommelsen og du brukte sjansen til å late som vi var sammen"sluttet jeg samtalen med før jeg gikk ut døra. Jeg bare gikk og gikk og viste ikke hvor jeg gikk hend. Heldigvis hadde jeg med mobilen så jeg fisket den opp fra lomma og gikk inn på kontaktene mine. Johanna. Det hun jeg skal ringe nå. Jeg trykte på Johanna og la mobilen inntil øret. Etter to ring hørte jeg det velkjente stemmen hennes svare i andre enden. "Hei, kan du komme å hente meg?"spurte jeg og tårene begynte å trille igjen. "Hva har skjedd?"spurte hun lavt. "Det er Justin"sa jeg og gråt enda mer. "Ok jeg kan hente deg! Hvor er du?"spurte hun. "Jeg vet ikke hva det heter, men hvis du går ut av huset til Justin og går til venstre i 20 minutter så kommer du dit"sa jeg. "Ok kommer om 10"sa hun og la på. Plutselig så føltes det som at jeg ble hel igjen. Alle minner bare strømmet inn i hodet på meg. Minnene av meg og Justin i barnehagen og når vi lekte sammen på stranda. Minnet som tok min oppmerksomhet var da Justin dro.

Flashback*

Justin kom gående mot meg. "Jeg er så lei for at jeg må dra, jeg kommer virkelig til å savne deg! Du betyr super mye for meg"sa han trist og ga meg en lang klem. Tårene mine brukte ikke lang tid på å renne nedover kinnene mine. "Kan du ikke ta med meg?"spurte jeg søtt og lagde englefjeset mitt. "Nei jeg kan ikke det. Du må bli her. Ikke glem meg, lover du det?"spurte han med et trist uttrykk og så meg lenge inn i øynene. "Jeg skal aldri glemme deg hvis du lover og aldri glemme meg"sa jeg trist tilbake og så han inn i øynene tilbake. Det var som at øynene mine var låst inn i hans. "Ja jeg lover og aldri glemme deg Vansessa"sa han før han snudde seg og gikk tre skritt før han snudde seg og så på meg igjen. "Pass på deg selv Okey?"spurte han og smilte et lite smil. Jeg bar nikket på hodet og smilte tilbake. Han begynte å gå og jeg stod som støpt i gulvet til han var ute av synet.

Flashback over*

Tårene mine begynte å renne når jeg tenkte på det. Jeg så bilen til Johanna komme nærmere til den stoppet foran meg. Jeg åpnet opp øynene og så trist, men litt glad på henne. "Hopp inn"sa hun og smilte litt til meg. "Jeg husker alt"sa jeg lavt, men høyt nok til at hun kunne høre det. "Har du fått tilbake hukommelsen? Det er jo bra" sa hun glad. "Men jeg sa til Justin at jeg viste at han hadde løyet om at vi var sammen, så nå er vi uvenner og jeg vil aldri se han igjen"sa jeg trist og så hun inn i øynene. "Du vet du må se han en gang"sa hun lavt. Jeg latet som jeg ikke hørte det og så ut vinduet i stedet.