påkjørt

307 18 5
                                    

Justin*

Telefonen min ringte så jeg tok den opp og svarte. "Hei" sa jeg. "Hei" sa en mann med en alvorlig stemme i andre enden. "Hva er det du lurer på?" spurte jeg. "Jeg ringer for å si at Vanessa ligger på sykehus etter å ha blitt påkjørt av lastebil" sa mannestemmen. Jeg kjente hjertet hoppe over flere slag. "Kommer" sa jeg inn i mobilen før jeg la på og løp mot gangen. Jeg kledde på meg før jeg kastet meg ut av huset og inn i bilen på vei mot sykehuset. Det tok egentlig 5 minutter, men det føltes ut som fler timer. Når jeg kom fram kastet jeg meg ut av bilen og overså alle paparazziene som begynte å ta bilder. Jeg løp inn på sykehuset og slang meg bort til kassen. "Hvor har Vanessa rom?" spurte jeg. "Rom 245" sa hun og smilte. Jeg lp nedover gangen til rom 245 før jeg åpnet døra og gikk stille inn. Det stod en lege foran henne så jeg så hun ikke. Når legen flyttet seg så jeg at hun hadde øynene igjen og sår over hele kroppen. "Hvor ille er det?" spurte jeg. "Hun ligger i koma og det er ikke sikkert at hun våkner" sa legen. Akkurat da trodde jeg hjertet mitt ble rivd i to. Det var så ille å vite at hun kanskje ikke ville våkne igjen.

2 måneder senere*

Jeg hadde vært på sykehuset i hele to måneder og ventet på at hun skulle våkne, men hun våknet ikke. Tårene hadde rent sammenhengende i to måneder nå. Hvordan kunne dette skje? I tillegg hadde jeg fått vite at hun hadde med seg en koffert. Hvorfor hadde hun det? "Kanskje du burde gå hjem, få deg litt søvn og ta en dusj" sa en av legene til meg. Jeg kan vel sikkert det. Hva er sjansen for at hun kommer til å våkne når jeg er borte en liten tur? "Okey" sa jeg og reiste meg opp. Jeg gikk ut av sykehuset og bort til bilen min. Setet var kaldt da jeg satte meg ned i det. Jeg satte på radioen og kjørte hjem. Ingen av lysene stod på da jeg kom inn. Jeg gikk rolig opp trappen. Jeg måtte bare se rommet henes! Forsiktig gikk jeg inn på rommet hennes og på senga lå det et brev. Jeg løftet opp brevet og begynte å lese.

Kjære Justin

Jeg er lei for at jeg dro uten å si ifra. Du skjønner kanskje ikke hvorfor jeg har dratt, men det er en enkel forklaring. Jeg møtte på Selena på en cafè og hun sa at du var hennes. Hun sa også at jeg ikke var ment til å leve et sånt livsom dette. Som om det ikke var nok truet hun meg. Hun sa at hvis jeg ikke flyttet fra deg og gjorde det slutt kom det til å skje noe dårlig. Alt dette fikk meg til å forstå at kanskje det ikke er ment at vi skal være sammen. Derfor dro jeg. Så hvis jeg betyr så mye for deg som du skal fram til må du snakke med Selena for å få henne til å forstå.

XXX Vanessa

Tårene hadde begynt å trille nedover kinnenne mine og det lagde seg en dam på gulvet. Alt dette var Selenas feil. Hvordan kunne hun? Nå ligger Vanessa i koma så det er ikke noe vits i å prate med hun nå. Jeg skal bare ta en dusj og slappe av litt. Badet var kjølig da jeg kom inn i det, men jeg overså det. Jeg kledde av meg før jeg skrudde på dusjen og gikk inn. Vannet var litt kaldt, men ble varmere etter hvert. Jeg gnidde meg inn i såpe før jeg skylte det av. Det lå et håndkle rett på utsiden så jeg tok det opp og tørket meg. Jeg kledde på meg en joggebukse og en t-skjorte og gikk inn på rommet mitt. Sengen var pent redd opp helt til jeg kastet meg i sengen og sovnet fort.

Jeg våknet etter en time og gikk ned for å spise. Jeg smørte meg en brødskive for å ta i hånda på vei til sykehuset. Nøklene lå på benken så jeg løftet dem opp og kledde på meg ytterklær. Jeg gikk ut og satte meg inn i bilen. Motoren var den eneste lyden i bilen når jeg skrudde den på. Ikke radioen eller noe sånt, bare lyden av motoren. Jeg savnet latteren, stemmen og smilet til Vanessa så inderlig mye. Egentlig savnet jeg alt med henne. Jeg kjørte raskt til sykehuset og gikk opp til rommet til Vanessa. Da jeg kom inn var det mange leger der inne. Mange holdt på med masse ledninger og sånn og det så ut som noen prøvde å få liv i henne igjen. Var hun død? "Hva er det som skjer?" spurte jeg stresset. En damelege snudde seg mot meg med et trist uttrykk. Er det sant?

Nytt liv, Nye muligheterDonde viven las historias. Descúbrelo ahora