Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 2

Da jeg våknet dagen etter følte jeg meg ikke særlig bra. Jeg ville ikke gå ut av senga, bare bli liggende der og bli resten av dagen. Dessverre visste jeg at jeg ikke kunne bli der, så jeg kom meg opp i en fart. Jeg så meg rundt i rommet og tenkte på hva jeg skulle ha på meg. Så kom jeg på at det ikke ville være noe stress allikevel. Jeg skulle gå med skoleuniform! Jeg kunne virkelig ikke tro at jeg var nødt til å gå med det. Jeg gikk inn på kottet og så på den hengende på en krok. Det var en hvit skjorte, rødt slips og jakke. Strømpene, skjørtet og genseren var svarte og jeg hadde fått beskjed om å ha på enkle svarte sko. Jeg tok på meg klærne sakte. Jakken lot jeg være igjen for det var ikke så kaldt ute på denne tiden. Takk og lov hadde faren min allerede knytt slipset, ellers hadde jeg slitt resten av formiddagen. Jeg gikk ut på rommet og så meg i speilet. Jeg var helt ærlig ikke helt sikker på hva jeg tenkte. Jeg fikk den følelsen at jeg var i en film igjen. Det eneste jeg klarte å tenke var hvor mye jeg faktisk gruet meg til skolen nå.

Jeg snudde meg og gikk bort til skrivebordet. Som en vane så jeg ut av vinduet og jeg så at nabogutten hadde på seg lik uniform som meg, bare at han hadde på seg svart shorts. Vel, da vet jeg i alle fall om en person som gikk på skolen. Han så på meg og smilte. Jeg smilte tilbake, fortsatte å pakke og gikk ned på kjøkkenet. Moren min hadde satt frem en boks med frokostblanding på benken, så jeg tok meg en skål, spiste raskt og gikk så ut av huset.

Da jeg lukket døra bak meg og snudde meg så jeg noen stå ved trappa. Jeg så på han og gjenkjente han med en gang som gutten i nabohuset. Han så ikke på meg, for jeg tror ikke han hørte at jeg kom. Det så ut som han prøvde å bestemme seg for noe. Jeg gikk over verandaen og jeg så han snu seg. Han så på meg og smilte.

”Der var jo nabojenta” sa han og forsatte og smilte. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle svare på det.

”Hallo” var det eneste jeg klarte å presse frem. Jeg smilte halvveis til han og ventet på at han skulle si noe mer. Vi sto der i noen sekunder før han sa noe:

”Så siden jeg tenkte at du var ny, skulle jeg ta følge med deg til skolen” jeg følte at det var ett eller annet med han. Som om det var en ære at han skulle følge meg eller noe. Jeg var ikke noe særlig glad i gutter som trodde de var noe.

Jeg bare smilte til han. Jeg var fortsatt litt usikker på engelsken min, siden skoleengelsken min ikke var den beste. Jeg var helt klar over at jeg måtte snakke med noen etter hvert, men prøvde egentlig å drøye den så mye som mulig.

”Så, skal vi gå?” han flyttet seg fra trappen, sånn at jeg kunne klare å gå ned den. Vi gikk ved siden av hverandre en stund før han sa:

”Jeg er Jamie Williams forresten” han tok meg i hånda og smilte. Han smilte litt for mye egentlig. Kanskje det bare var den norske delen av meg som reagerte. Hjemme var det ikke vanlig at folk var hyggelig mot folk de ikke kjenner.

”Ehm, jeg er Emily Dahl, men alle kaller meg Emma” jeg så rett frem. Jeg prøvde å la være å se han inn i øyne. De var bare så altfor blå og hvis jeg så inn i dem for lenge var jeg sikker på at jeg ikke ville klare å se vekk.

”Vel, Emily, det var fint å endelig møte jenta i nabohuset. Jeg så deg i går og jeg lurte virkelig på hvem det var som drev å flyttet og bygget møblene sine selv. Jeg vurderte å komme å hjelpe deg, men jeg så at du klarte det så fint selv” jeg fnyste. Han så på meg og lo.

Da vi kom frem på skolen sendte han meg i retningen kontoret, sånn at jeg kunne skaffe meg timeplanen. Dette tok meg ikke lang tid, siden den var allerede satt opp for meg. Sammen med timeplanen fikk jeg et komplisert kart over skolen. Jeg så på det og tenkte at jeg ikke hadde sjanse i det hele tatt til å finne frem til første time.