Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 7

Å starte dagen med gymtime er noe herk. Ikke det at timen i seg selv gikk noe dårlig. Jeg mener, vi spilte fotball igjen, og jeg hadde det faktisk veldig trivelig. I tillegg til at jeg ble valgt først. Hvem ville ikke synes dét var gøy?

Da jeg var på vei ut av garderoben, hørte jeg navnet mitt bli ropt bak meg. Jeg snudde meg så brått at jeg var sikker på at jeg skulle få nakkesleng. Det jeg så bak meg var Oliver og Aaron som prøvde å få kontakt med meg. Jeg gikk helt i min egen verden. Trenger jeg å nevne at jeg var sliten, og sulten, forresten? Ikke en god kombinasjon.

”Hei, dere!” jeg prøvde å høres entusiastisk ut, men det funket ikke. Jeg snudde meg igjen for å gå mot de andre bygningene, og guttene fulgte straks etter. Oliver gikk på en ene siden av meg, og Aaron på den andre. Jeg følte meg egentlig litt som en sandwich, for de gikk skulder til skulder.

”Hey, gi en jente litt pusterom” de så begge ned på meg og Oliver flirte. Håpløst. Vi gikk noen par hundre meter uten å si noe, før Oliver bestemte seg for å bryte stillheten.

”Hvilket fag har du nå?” han så ned på meg, med et så stort smil at jeg kunne se alle tennene hans. La oss bare si at sommerfuglene i magen gjorde saltoer. Kan sommerfugler gjøre det? De tar kanskje en type loop eller noe. Hvem vet...

Jeg dro frem arket jeg hadde i sekken for å se sjekke timeplanen.

”Du har musikk” Aaron hadde sett over skulderen min, og annonserte, veldig høylytt mitt neste fag. Men det var ikke noe glede bak stemmen. Det var mer som et bitter sukk. Hva er galt med han i dag?

”Hmm… Ser sånn ut. Hvor er…” Oliver sendte et blikk og et halvsmil til Aaron, og jeg så han ristet på hodet. Han sendte så et harere blikk mot Aaron, og Aaron bare trakk på skuldrene. Hva var det de planla? Jeg kjente jeg ble litt smånervøs

Plutselig hadde begge guttene tatt tak under armene mine og løftet meg tre centimeter over bakken.

”HVA ER DET DERE GJØR?” Jeg var skrekkslagen. Jeg kunne ikke fordra at noen løftet meg opp. Jeg vet ikke om det hadde noe med at jeg var redd for at jeg veide for mye til at dem kunne takle det, eller bare fordi de faktisk løftet meg opp uten min tillatelse.

Ingen av guttene svarte på spørsmålet mitt. De bare dro meg med inn i et rom. Eller rettere sagt, et klasserom. Ble litt lettet da det gikk opp for meg at de ikke skulle myrde meg. Hva er galt med meg? Jeg ristet på hodet over hva hjernen min tenker innimellom.

”Velkommen til musikkrommet, også kjent som ’Hanks hule’” Oliver smilte bredt, og jeg bare så rart på han. Jeg håper han tuller. Hvem er Hank, og jeg ville så visst ikke inn i noen hule… I tillegg kom jeg til å tenke på at jeg hadde time med disse menneskene. IGJEN. Det er ikke det at jeg ikke liker dem. De er bare… distraherende… Skjønner meg ikke på disse tingene. Sikkert den dårlige karmaen min. Mest sannsynlig. Jeg er et dårlig menneske. Jeg burde gå og jobbe på et suppekjøkken. Eller donere en nyre, eller kanskje en lunge. Kan man det? Tror ikke jeg kan spille fotball med bare en lunge.

En mann på sikkert 50 år kom gående mot oss. Og det føltes ut som det gikk i sakte film. Han nærmes dro beina sine etter seg bortover gulvet. Han hadde grått får og så litt, med all respekt, dopa ut. Han minna meg egentlig litt om ’Leo’ fra ’That 70’ show’ (bilde på siden) Øynene hans var så vidt åpne, og han luktet sprit.

”Hank, dette er Emma,” jeg skvatt litt, for Aaron snakket altfor høyt, samtidig som han pekte på meg med store bevegelser. Jeg løftet det ene øyenbrynet mitt til han, men han overså meg.

”Hun er ny” Oliver snakket sakte og rolig, så læreren skulle få med seg hva han sa. Hva er greia? Skulle tro fyren far tilbakestående eller noe.