Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 9

Laaangt kapittel dere! Yeey!

Jeg kremtet for å prøve å få oppmerksomheten til Aaron. Han så på meg og jeg hintet med hodet for at han skulle se ut vinduet. Da han fikk øye på Jamie, rygget han to skritt bakover, og ansiktet hans ble blekt.

Jeg kunne ikke dy meg. Jeg knakk sammen. Jeg veit, veldig upassende, men jeg klarte ikke holde meg. Jeg bare lo og lo og lo. Aaron så rart på meg, men han hadde et smil rundt munnen. Takk og lov!

Jeg så over til Jamies rom igjen, men han var ikke der lenger. Jeg bare trakk på skuldrene, prøvde å ikke tenke så mye på det. Det er jo egentlig ikke noen grunn til at jeg skal ha dårlig samvittighet for dette. Hvis vi hadde vært sammen derimot…

Nei, slutt. Hva er det du tenker på?

---

”Au!” jeg satt meg fort opp i senga.

”Å unnskyld, jeg er så lei meg!” på en eller annen måte hadde jeg klart å slå Aaron i søvne. 

”Det går fint, men jeg tror jeg blør” han reiste seg opp fra senga mi og gikk inn på badet. Jeg slo meg for ansiktet. Er det virkelig mulig?! Jeg var ikke akkurat vandt med å ha noen ved siden av meg i senga.

Etter det lille ’uhellet’ med Jamie i går, var ikke stemningen noe annerledes forde. Jeg tror det at jeg lo gjorde at det ble litt mindre klein stemning. Vi brukte resten av kvelden på å se film og spise godteri jeg hadde klart å finne overalt i huset. La oss bare si at jeg tror ikke Sara vil bli særlig glad når hun kommer hjem og merket at jeg stjal lageret hennes med melkesjokolade. Jeg er bare verdens snilleste søster!

Jeg så på klokka over døra. Den var halv 8, så det var vel på tide å stå opp uansett siden det var en time igjen til skolen startet. Jeg gikk inn i klesskapet og skiftet til skoleuniformen. Æsj, som jeg hater disse fargene. Jeg gikk ut på rommet igjen, der jeg fant Aaron gjøre det samme som meg, skifte til den utrolige skoleuniformen jeg ønsket jeg kunne gå med 24/7. Den er sikkert kjempedeilig å sove i... 

Jeg gikk ned på kjøkkenet for å finne noe vi kunne spise. Det eneste jeg klarte å skrape sammen var en boks med frokostblanding. Jeg hørte noen komme nedover gangen.

”Klar for siste skoledag før helga?” Aaron var overraskende blid, men jeg lot det bare passere. Selv er jeg ikke akkurat noen morgenmenneske, så jeg liker helst å ikke å snakke om morgenen.

Jeg bare nikket til svar. Jeg hadde helt glemt at det var fredag, og jeg kan ikke si at jeg klager. Det vil være fint å få litt fri. Problemet var bare jeg må være hjemme alene. Ugh… Jeg hater å være hjemme alene. Særlig i det nye huset. Jeg var vandt med å bo i blokk, og nå bodde jeg i et gedigent hus med Jamie som nærmeste nabo. Ikke at det er noe problem i seg selv, men det er fortsatt litt uvandt. Jeg får se om jeg kan overtale Aaron til å bli over hele helga.

---

Jeg smalt døra igjen bak meg. Endelig helg. Skoledagen hadde gått altfor sakte, i tillegg til at vi hadde naturfag. Må bare elske det....!

Jeg gikk opp trappa og inn på rommet. Jeg slang fra meg sekken min, kledde av meg skoleuniformen og hoppet opp i senga. Jeg lå der på ryggen og hørte på stillheten som fylte huset. Etter omtrent 10 sekunder kjedet jeg meg så mye at jeg fisket opp telefonen min fra lomma og bladde ned kontaktlista mi. Da jeg fant personen jeg lette etter, begynte jeg å skrive på en melding:

Til: Aaron Campbell

Kan du redde meg? Jeg holder på å dø av kjedsomhet!

- Emma