Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 8

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde virkelig tråkket i salaten. Eller grøten. Hva nå enn som er verst.

Jeg så på Aaron, men han var dypt konsentrert i arbeidet sitt. Jeg bestemte meg for å bryte stillheten som lå over oss som en tung regnværssky.

”Aaron?” han så ikke opp på meg. Jeg sa navnet hans igjen, men han reagerte fortsatt ikke.

”Jeg beklager. Det var ikke meningen å være på den måten, men jeg visste det virkelig ikke. Det er ingen som har fortalt meg det, og jeg er fortsatt ganske ny, så det er ikke lett for meg å vite at det er hom…”

”Shh!” jeg skvatt til da han avbrøt meg. Han så på meg med sinte, men allikevel litt redde øyne.

”Det er ingen som vet om det! Det er derfor du ikke har fått høre om det av noen” han så ned igjen før jeg rakk og si noe. Jeg satt og tenkte på det en stund, før jeg begynte å snakke igjen.

”Hvorfor har du ikke fortalt det til noen?” jeg så på han med et undrene blikk, og han så sakte opp på meg mens han sa:

”Fordi jeg vet hvordan mennesker er. De dømmer fortere enn du rekker å si ’Rømmedressing’. Bare se på deg selv, jeg kan se det dømmende blikket i øynene dine.” han så lei seg ut, og jeg syntes plutselig utrolig synd på han. Jeg hadde lyst til å stryke han over krøllene hans og si at alt kom til å gå bra. Men så tenkte jeg på hva han sa, og ble plutselig litt småfornermet.

”Jeg dømmer deg vel ikke. Tvert i mot, jeg kjenner mange som er, ja, du vet” jeg lot være å si det høyt, siden jeg ikke var helt sikker på hvem som hørte etter på samtalen vår. Jeg vet nok hvordan ungdommer er når det kommer til sladder.

”Så ikke kom å fortell meg at jeg er fordomsfull” han så på meg med store øyne, som om han var sjokkert over det jeg sa.

”Så du dømmer meg ikke” han hørtes litt lettet ut. Jeg ristet på hodet og han smilte stort til meg. Bra gjort, Emma! Endelig klarte du å gjøre noe riktig. Minn meg på å belønne meg selv seinere.

”Har du mange jentevenner?” jeg stilte han et spørsmål jeg hadde tenkt på en stund. Jeg kunne ikke huske å ha sett han henge med noen andre enn Oliver og Jamie, og jeg regnet ikke med at han hadde fortalt dette til dem. I alle fall ikke til Jamie.

Han ristet på hode til meg og sukket. ”Jeg er egentlig ikke så veldig flink til å skaffe meg venner, for Jamie og Oliver har jeg vært bestevenner med siden jeg gikk i første klasse og vi ble satt sammen i grupper i en slags bli-kjent-med-mennesker-du-antagelig-ikke-kommer-til-å-like-leken. Men vi ble gode venner, og har alltid vært det” Aaron bare bablet i vei, og mens hørte etter tenkte jeg at han egentlig bare trengte en annen venn enn de to guttevennene han hadde.

Plutselig kom jeg på noe, og jeg begynte å smile et ganske skummelt smil. Han så på meg med et skremt utrykk

”Hva?” han tok ikke øynene vekk fra meg, selv om jeg tror han ville det. ”Hvorfor ser du på meg på den måten?”

”Hysj, jeg pønsker ut noe” jeg så grublende på han, men med det samme smilet rundt munnen. Han satt bare og så på meg.

”Har du kommet med noen mesterplan?” sa han spøkefullt da ansiktet mitt endret seg.

”Ja, hør nå. Siden jeg vet denne ’grusomme’ hemmeligheten om deg” jeg så på han og geipet. Han bare smilte tilbake. ”Og siden jeg egentlig ikke har noen venner her” han sank øyenbrynene og så rart på meg.

”Det er vel ikke sant. Hva med Charlotte? Og Mercedes?” jeg tenkte på det han hadde sakt. Sant nok, jeg hadde jo snakket en del med Charlotte, men vi ville nok ikke bli bestevenner, for å si det sånn. Det var bare noe med henne som irriterte meg, selv om det ikke var en ondt ben i kroppen hennes. Og Mercedes. Det var noe med attituden hennes som ikke var helt meg, så hun var ikke akkurat et sånt menneske jeg ble godvenn med. I alle fall ikke bestevenner.