Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 4

Det var helt stille i huset da jeg kom inn, så jeg bestemte meg for å gå opp på rommet med det samme. Moren min var nok ute og kjøpte inn ting til huset og at søsteren min fortsatt sikkert var på skolen.

Da jeg slengte igjen døra bak meg på rommet, slang jeg sekken min fra meg på gulvet. Jeg dro genseren over hodet, fikk skjorta ut av skjørtet, løsna på slipset og hopet ut av skoene. Håret mitt sto antagelig til alle kanter, men jeg brydde meg så lite om det akkurat da. Følelser bare strømmet igjennom meg og jeg hadde ingen steder å gjøre av dem. Jeg satt meg ned på gulvet med armene rundt beina og hodet på knærne. Der satt jeg i lang tid. Jeg bare tenkte på hvordan dagen min og hvordan det hele hadde vært. Da jeg endelig kom meg opp fra gulvet kjente jeg at jeg hadde et par øyne på meg. Jeg så automatisk ut av vinduet og så at Jamie så bekymret på meg. Akkurat da følte jeg meg litt irritert på han. Det pene ansiktet, de havblåe øynene hans og det perfekte håret… Jeg sendte han et stygt blikk som sikkert egentlig ikke var nødvendig. Stormende inn på kottet hentet jeg meg noen klær og trampet inn på badet for å ta en dusj, siden jeg ikke hadde gjort det på skolen.

Da jeg kom ut igjen fra badet var ikke Jamie på rommet sitt lenger. Jeg kunne føle at 20 kilo bare datt av skuldrene mine. Jeg tror jeg ble litt stressa når han var det, som om jeg ikke kunne slappe helt av.

Jeg gikk bort til skrivebordet mitt med et håndkle på hodet og bare i ett par svarte joggebukser og en stor T-skjorte. Da jeg kom bort til bordet så jeg en lapp liggende der.

Det er nå internett i huset!

- Mamma 

Under sto det navnet på nettet og et passord. Jeg kjente øynene mine bli tre ganger større og jeg fikk tilbake humøret mitt. Jeg løp bort til Macen min og skrudde den på med engang. Det første jeg gjorde var å sjekke Facebook. Jeg så at jeg hadde fått tre meldinger fra venner og den første var fra min beste venninne Maria. 

Emma, hvor er du? Du har ikke vært pålogget de siste 3 dagene. Jeg er redd for at engelskmennene har spist deg opp eller noe. Hvordan er det? Hvordan er klassekameratene? Noen kjekke gutter? Jeg trenger at du svarer meg, jeg kan ikke leve uten deg! Hvis du ikke svarer på 24 timer fra denne meldingen er sendt kommer jeg og drar deg hjem igjen!!!

Jeg lo høyt. Dette var så typisk Maria. Overdriver alltid litt for mye, men jeg var fortsatt glad i henne. Vi hadde vært venner siden 3. klasse og hadde gjort nesten allting sammen etter det. Jeg hadde virkelig ikke klart meg uten henne. Det var også henne som hadde holdt ut med meg hele sommeren når jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle gå ned de kiloene jeg hadde bestemt meg for å miste. Jeg var antakelig den hurpa hele sommeren siden jeg alltid gikk rundt sulten, men allikevel var hun der for meg. Men nå var det på tide å svare henne, ellers kunne jeg risikere å få en sint liten blondine stormende inn døra hvert øyeblikk. 

Maria! Ta det med ro. Jeg har det helt fint, men mamma har ikke fått opp internettet før nå. Vel, England er vel som vi diskuterte, men alle menneskene her er så utrolig høflige. Jeg lover deg, du hadde blitt skremt bare av å ha en kort samtale med noen som helst. Klassekamerater ja. Jeg har fått en venn som er veldig hyggelig, selv om hun snakker mer enn deg! Og menneskene i gymklassen min tror faktisk at jeg er brukbar, så det er vel en bra ting? Guttene… ikke engang la meg starte på det emnet. Tror jeg må vente litt med det spørsmålet, men jeg har en utrolig kjekk nabo som har for mange pene venner. Hadde vi bare hatt det sånn hjemme. 

Jeg sendte det av gårde. Tenkte det holdt inntil videre for jeg visste hun ikke kom til å logge på før dagen etterpå. Hun var ikke den som satt mye på PC-en. Maks en time om dagen, og jeg lover, det kan være ganske irriterende til tider.

Jeg gikk videre til neste melding, men det var egentlig ingenting spennende, så jeg gadd ikke svare på den. Var bare noe om en bursdag jeg ikke kunne gå på allikevel, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg fikk den i det hele tatt.