Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 1

Da vi kjørte inn på parkeringsplassen foran huset kunne jeg kjenner magen min knytte seg. Dette var det nye hjemme mitt for hvem vet hvor lenge. Det var første gangen jeg var i England så jeg hadde bare sett huset utenom på bilder. Det så jo koselig ut, men når jeg sto der foran trappa opp til inngangen så jeg hvor stort huset egentlig var.

Jeg var vokst opp i en liten leilighet i Oslo. En ganske liten hovedstad, men allikevel, det var en hovedstad. Jeg visste at jeg kunne komme meg til byen på under 15 minutter, og jeg hadde venner som bodde praktisk talt i samme oppgang som meg. Dette her var noe helt annet. Dette var som på film. En lang gate med store hus på begge sider av gata så langt øye kunne se. Nei, ikke så langt kanskje, for jeg kunne se skolen i enden av veien. Men poenget mitt her er at dette var noe helt annet.

Jeg hadde sekken min på ryggen, hvor jeg hadde de viktigste tingene mine, og jeg hadde en stor koffert rullende etter meg, der jeg hadde de klærne jeg brukte mest. Jeg sto bare der i oppkjørselen og så meg rundt. Jeg ville virkelig ikke gå inn. Det gjorde ting så utrolig mye mer virkelig.

”Kommer du, Emma?” moren min var allerede inne i huset og ropte etter meg. Jeg så meg en siste gang rundt og gikk opp trappa og inn gjennom døra. Det første jeg kom inn i var en stor gang med en trapp opp i andre etasje. Til venstre var det en stor åpning inn til stua og rett frem så jeg et rom som så ut som kjøkkenet. Jeg regnet med at alle soverommene var i andre etasje. Kofferten ble plassert ved døra, for jeg skulle se litt rundt i første etasje før jeg gravde meg ned på rommet.

Jeg startet med stua. Det var et fint rom, veldig opplyst og med en stor peis. Huset var enda ikke møblert, så det var egentlig veldig kjedelig. Jeg kunne gå rett fra stua og inn på kjøkkenet som var i overkant stort. Det var masse benkplass, i tillegg til en øy midt i rommet. Jeg ristet bare på hodet og gikk ut av rommet og inn i gangen. Foreldrene mine kom akkurat inn døra igjen etter å ha hentet matvarene fra bilen.

”Hva synes du om huset?” hun så på meg med et nysgjerrig blikk. Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle svare på det. Jeg hatet det! Ikke huset i seg selv, det var jo nesten perfekt, men hele situasjonen.

”Det er fint det” jeg tror ikke jeg var særlig overbevisende. Moren min bare sukket og gikk forbi meg. Faren min så på meg med et strengt blikk, men han sa ingenting.

”Hvor er Sara?” spurte jeg. Sara var den fire år yngre søsteren min. Jeg hadde ikke sett henne siden hun gikk surt ut av bilen da vi var fremme. Jeg la ikke merke til hvor hun gikk, var for oppslukt i mine egne tanker.

”Jeg tror hun gikk ovenpå” ropte faren min fra kjøkkenet. Jeg så opp trappa. Jeg kunne ikke se noen der oppe, så jeg bestemte meg for å ta med meg sakene mine og se om jeg kunne finne henne.

Da jeg var på toppen av trappa så jeg fire dører. Jeg regnet med at tre av dem var soverom, mens det siste var et bad.

”Sara?” ropte jeg halvveis. Jeg så på dørene og så at den til høyre åpnet seg og der sto søsteren min. Hun så utrolig, jeg vet ikke, øynene hennes var røde, men hun smilte når hun så på meg.

”Går det bra med deg?” sa jeg i en urolig tone. Hun trakk bare på skuldrene snudde seg og sa:

”Rommet på andre siden er ditt” og smalt døra si igjen bak seg. Jeg snudde meg 360 grader og så på døra. Jeg kjente jeg var litt nervøs. Dette var stedet jeg kom til å tilbringe mesteparten av tiden min fremover. Jeg gikk rolig mot døra, åpnet den forsiktig og så inn i et egentlig ganske stort rom. Det var minst tre ganger så stort som det jeg hadde hatt hjemme. Men jeg må nok si at utsikten min hadde vært bedre. Når jeg så ut det litt for store vinduet kunne jeg bare se rett inn hos naboen. ”Flott, null privatliv” var det eneste jeg tenkte.