Emma Dahl (Norwegian)

Kapittel 3

De to siste timene den dagen hadde jeg gym. Dessverre hadde jeg ikke disse timene sammen med Charlotte, så jeg måtte klare meg på egenhånd. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne ha så flaks med å finne noen allerede før den første timen den første skoledagen. Eller, teknisk sett var det vel hun som fant meg.

Charlotte hadde sendt meg av gårde i den retningen jentegarderobene var, så jeg fant frem ganske fort. Jeg gikk inn og fant meg et skap og begynte å skifte til gymantrekket. T-skjorta var altfor stor og den var hvit. Shortsen og strømpene var røde, samme farge som den vanlige uniformen. Jeg så meg rundt og så på de andre jentene jeg hadde gym med. Jeg lukket skapet og snudde meg, men jeg der sto det en jente rett foran meg. Hadde jeg ikke hatt raske nok reflekser ville jeg gått henne ned. Det var det andre mennesket jeg nesten gikk ned i dag. Og når jeg sier gått ned, så tuller jeg ikke, for jenta var ikke særlig høy. Jeg hadde ikke akkurat vært den høyeste jenta i klassen der jeg levde 168 cm over bakken, men denne jenta kunne ikke være høyere enn 155 cm. Hun så opp på meg med de største, grønne øynene jeg noen gang hadde sett. Det føltes ut som hun så rett igjennom meg der hun sto og stirret.

”Oj, der var det noen, ja” sa jeg høyt til meg selv. Hun så rart på meg, siden jeg automatisk hadde sakt det på norsk. Hun så litt til på meg, så strakk hun ut hånda for å hilse.

”Hei, jeg er Abigai Wilson” jeg tok henne i hånden og sa navnet mitt.

”Hyggelig å møte deg Emma! Vil du være med ut med meg?” Jeg takket ja og gikk rett bak henne ut av garderoben og bort på en stor gressbane. Læreren sto allerede der med en bag med fotballer. Da alle hadde kommet ut, både guttene og jentene, så jeg at de to guttene som hadde vært med Jamie før i dag var blant dem. De sto og så på meg der jeg sto ukomfortabel litt på siden sammen med Abigail.  Takk og lov slapp jeg å presentere meg enda en gang, men når de andre begynte å løpe rundt banen for å varme opp sa læreren at jeg skulle bli igjen og snakke med henne.

”Så Emma, hva er forholdet mellom deg og trening?” jeg begynte nesten å le. Jeg var kanskje den dårligste trente menneske i hele verden, men når jeg så på de andre jentene jogge, skjønte jeg at jeg kanskje ikke var så håpløs allikevel. Det var en jente som utmerket seg veldig og løp foran alle de andre jentene. Hun var lang og slank, med mørk hud og kort mørkt hår. Når jeg så bort på de andre guttene derimot, hadde alle et veldig raskt og likt tempo. Og ja, jentene og guttene løp rundt hver sin bane.

”Jeg er ikke så altfor godt trent, men jeg tror nok jeg kan klare å holde følge med de andre” jeg så bort på de andre jentene igjen. Læreren gjorde det samme og fnyste. Jeg tror nok hun tenkte det samme som meg.

”Har du spilt fotball før?” spurte hun i en interessert tone. Jeg så ned på fotballene som var ved siden av henne og jeg kjente en frysning nedover ryggen.

”Jeg har spilt fotball i 10 år, men det er lenge siden nå. Og jeg var egentlig ikke så veldig god heller” hun så på meg og nikket, nesten litt skuffet. Jeg ble stående der helt til de andre var ferdig med å varme opp og de hadde fått beskjed om hva de skulle gjøre. Den jenta som hadde jogget foran de andre og en annen blond jente skulle velge lag. Guttene hadde allerede løpt av gårde med en fotball, så vi kunne høre dem rope i bakgrunnen.

Den mørke jenta begynte å velge, og så valgte den andre jenta en til sitt lag. Da de begge hadde valgt tre stykker hver, så den mørke jenta på meg og sa:

”Du, den nye jenta, har du spilt fotball før?” jeg må nok si jeg skvatt litt. Jeg hadde ikke regnet med at jeg ville bli snakka til så tidlig.

Jeg så på henne og svarte at jeg hadde spilt litt før. Hun så skeptisk på meg og sa:

”Da velger jeg deg!” Jeg kunne høre sukking og stønning bak meg når jeg gikk mot henne. Jeg tror ikke de andre jentene var særlig fornøyd med at jeg ble valgt før dem når hun ikke engang visste om jeg var noe god. Jeg stilte meg litt bak alle de andre, for å ikke få mer oppmerksomhet enn det jeg allerede hadde klart å få.