Save me

2.Livet som gatebarn

Kvelden var lang, jeg gikk slitsomt rundt i byen og tigget. Siden jeg har vært 6 år har jeg vært på egen hånd. Jeg vet ikke noe om meg selv eller familien min, alt jeg vet er at jeg heter Kim, og det er fordi det stadig kommer opp episoder og stemmer i hodet mitt, kvelden da alt skjedde. Jeg husker ikke så mye, men nok. Faren og moren min, de skrek og gråt, ansiktene er ganske utydelig, men jeg husker iallefall det var kvinne og en mann som satt og gråt og skrek "Kim!" gang etter gang. Jeg løp, jeg løpte så fort en liten 6 åring kunne. Jeg var svett, redd. Jeg hører skudd, jeg løper langt inn i en skogen, så blir alt svart. Det er samme som skjer, hver gang. Siden det har jeg vært på egen hånd, jeg møtte noen barn, de var min alder, de lærte meg å tigge og leve på gaten. Så nå er tigging livet mitt, jeg har ikke spesielt med klær, sminke eller noe slikt heller. Eg har på meg en slitt og fillete stor genser jeg har hatt siden jeg var 15, en bukse, som er slitt, med masse hull, som jeg har hatt siden jeg var 14. Når klærene blir altfor slitt, finner jeg nye ute på søppelfyllingen. I mørket nå fant jeg veien min tilbake i skogen, jeg gikk lengre og lengre inn, følte veien igjennom mørket. Ingen går inn så langt som jeg gjør, de fleste går seg vill, men jeg kjenner denne skogen så godt. Jeg finner treet jeg kaller for "mitt tree" hvor jeg klatrer langt opp, der sover jeg og hviler, den er ganske stor og ganske behagelig å sove der. Jeg har noen få fillete tepper og puter jeg også har funnet på søppelfyllingen som jeg bruker. Livet som gatebarn er hardt, når du sitter i varmen, timer etter timer, tørst og sulten og alle overser deg.Hvordan jeg ser jenter som bare går forbi meg, i kledd fine klær, moderne telefoner,sko, fint hår, sminke og de har hele pakken, mens jeg lever på fillete og brukte ting. Jeg ønsker å leve som de, ha det gøyt, få kjærester, vel leve livet, men istedenfor sulter jeg.Jeg sulter og må gå rundt i byen, se på alle de som spiser mat, og koser seg sammen, selv har jeg ikke så mange venner, for det meste har jeg fuglene, uglene og alle dyrene rundt meg.Kvelden er stille og stjernene dukker opp på himmelen, de ser ut som himmelstøv, glittrende himmelstøv. Hver natt er det samme om og om igjen, tenke over livet mitt, prøve å finne ut hvem jeg egentlig er, familien min, hva som egentlig skjedde den kvelden. Jeg er egentlig ganske heldig, heldig fordi jeg har klær, fordi jeg har litt mat som jeg kan spise, og ett sted å sove. Mennesker, som går rundt i byen aner ikke hvor heldige de er, de har tak over hodet, mat på bordet, fine klær, og sko. Men likevel er de ikke fornøyde, og vil ha mer. Jeg derimot er ganske fornøyd med enkelte små ting jeg har, søppelfyllingen for inn en ny lastebil imorgen, og jeg sørger for å være en av de første til å være der, Lastebilen med mat rester fra forskjellige steder kommer kl 10, de fleste er vel klar der, men jeg skal tid tidligere. Ja vi spiser matrestene som kommer  fra lastebilene, alle gatebarn samles ditt, det er første man til mølla,  du finner en pose, og løper vekk med all maten oppi, eller så blir du igjen og river i posen og tar så mye du for til, det er ganske voldelig ute der, for løper du ikke fortnok, blir du slått ihjel, og maten blir tatt, og du må vente igjen til neste dag, kanskje uten mat.